Men de kjørte ikke noen kampanje mot Irak da regimet der massakrerte tusenvis av kurdere og irakere, bombet sivile byer i Israel og forårsaket en krig mot Iran, som kostet ca. én million liv. De er faktisk ukonsekvente hele veien:

De anklager USA for å ville gå til krig mot Irak på grunn av oljen, men tier om at europeerne har like stor interesse. De kjemper mot bygging av atomkraftverk for sivile formål i Vesten, men ikke mot produksjon av atombomber i diktaturer. De demonstrerer mot ballistiske raketter i vestlige land, men ikke når Nord-Korea selger dem til Iran og araberlandene. De vil ha fred for Europa, men spør ikke hvorfor muslimske land trenger raketter med 4000-6000 km rekkevidde. De støtter «antikrigs-politikken» til Frankrike, som mer enn andre land har bidratt til Iraks kjernevåpenprogram. De støtter Tysklands «antikrigs-politikk», men ser bort fra at Tyskland har tjent gode penger som leverandører av ca. 70 prosent av araberlandenes massedrapsvåpen.

De bryr seg om sult i Afghanistan, Nord-Korea og Irak, men bare når USA er der. De vil at de som sulter skal få mat, men hvis maten kommer fra USA — må folk heller sulte. De vil at Vesten skal finansiere palestinaaraberne og kjøpe mat til irakiske barn, men krever ikke at de oljerike araberlederne skal bidra med noe for å støtte sitt eget folk.

De har kjempet mot vilkårlige arrester i Vesten, men støttet Stalins gulager, dit millioner ble sendt uten lov og dom. De er imot religiøs undertrykkelse, men bare i sammenheng med kristendom og jødedom. De klager over at arabiske barn dør i Gaza, men spør ikke hvorfor de blir sendt til fronten. De snakker om menneskerettigheter, men støtter i praksis undertrykkelse.

De kjemper mot vestlig rasisme, men ikke mot Saudi-Arabia, som kun tillater muslimer adgang til Mekka. De er imot jødehat, men nekter å forsvare den jødiske staten mot arabisk jødehat, som er de farligste. De er imot etnisk rensing, men krever evakuering av jøder fra Jødeland. De er imot nazisme i Europa, men tier om Arafats trykking av Hitlers «Mein Kampf» i Ramallah. De kjemper mot «Holocaust-benektelse», men benekter arabernes plan om å utslette Israel.

De vil være «liberale», men tåler ingen andre meninger. De bruker «publikums rett til å få vite», men bare når det passer dem. De forsvarer demokratiet, men støtter terrorister ved å formidle deres budskap og gi dem moralsk støtte. De støtter demokratiet, men der de regjerer er demokratiet det første som går tapt. De er imot overvåking, men der de selv regjerer blir alle overvåket, ikke minst demokratene.

De stempler politiske motstandere som «radikale», «fascister» og «ekstremister», mens de selv har stått som støttespillere for de blodigste regimer i moderne tid. I fredens navn har de støttet tyranner som sto bak folkemord i Russland, Kambodsja og som i dag utsletter de siste minoriteter i Midtøsten, f.eks. i Sør-Sudan. De hevder å være ideologer og uavhengige, men man finner ofte at de er tilknyttet det «liberale» Moskva.

De er ulver i fåreklær og må avdekkes. De er farlige for demokratiet og bør overvåkes. De overtar stadig flere stillinger som de delvis bruker til å motarbeide verdens fred og menneskerettigheter. De er aktive og får stadig mer fremgang, mens det passive flertallet sover. Vi må våkne før prisen blir for høy.

Erez Uriely, leder for Norsk Israelsenter