Av Odd Nordhaug

Det er interessant at Hermansen opererer med prosenter og ikke antall dyreindivider som årlig dør på utmarksbeite. For da er det snakk om 600 sauer per dag, hvis vi regner beitesesongen til et halvt år. Altså 25 individer hver eneste time. Hermansen gir rovdyrene skylden for at 45.000 tas årlig av rovdyr, et uvanlig høyt anslag. Men unnlater at de resterende 100.000 dør som følge av menneskelig svikt, i et system han selv er en del av. Svikt som kunne vært unngått om dyreetiske hensyn hadde vært inne i bildet. Om reglene hadde vært rettet mot å forhindre barbarisk dyrehold, i hovedsak drevet som en fritidssyssel av folk i fulle jobber.

Hermansen bringer mange døme på dyr som dør en grusom død grunnet rovdyrene. Men han har ikke ett eksempel på dyr som dør på en minst like grusom måte fordi eierne ikke oppfyller sin tilsynsplikt. Ikke ett eneste eksempel. Trass i at antallet dyr som «forsvinner» uten å være tatt av rovdyr, er mer enn tre ganger så høyt som hva rovdyrene tar.

Da må man spørre seg hvor det etiske nivået ligger. Dersom Hermansen er representativ for norske veterinærer, er det et usedvanlig kynisk bilde som tegnes. En veterinær som kun er opptatt av lidelser påført av rovdyr (et bilde helt i pakt med sauebøndenes interesser) og overhodet ikke er opptatt av lidelser påført grunnet manglende tilsyn (et bilde i strid med bøndenes interesser). Har man ingen etiske regler i Veterinærforeningen? Det er å håpe at andre veterinærer vil komme på banen i denne saken, som nå faktisk også gjelder veterinærstandens etiske nivå i forhold til det norske saueholdet og de enorme lidelsene det fører til.

Hermansen avslutter sitt innlegg med å insinuere at undertegnede vil synes det er like greit at Distrikts-Norge nedlegges. Det er en feilslutning. Jeg er ingen motstander av distriktene eller bosettingen der. Jeg er ikke engang mot subsidier til de samme distriktene hvis de nyttes fornuftig. Men vi bør kanskje enes om at i den grad bosetting i grisgrendte strøk er avhengig av systematisk, statsfinansiert dyremishandling, er dette en bosetting vi som etisk bevisst nasjon ikke ønsker. Enten det gjelder saueholdet eller pelsdyrholdet.

Utfordringen er å utvikle andre typer arbeidsplasser i distriktene, og helst arbeidsplasser der det skapes og ikke bare forbrukes verdier. Og først av alt arbeidsplasser der de svært omfattende dyrepinsler husdyreiere sammen med norske landbruksmyndigheter er ansvarlig for, ikke danner bærebjelken.

Spørsmålet blir dermed om Norge er klar for å diskutere etikken i det saueholdet nasjonalmyten og distriktsveterinær Hermansen forteller oss er det eneste Bygde-Norge er i stand til å overleve på.