Vestlandsfylkene Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane vurderer muligheten for å etablere en Vestlandsregion. Kanskje blir også Sunnmøringene med. I går ble det lagt frem en forskningsrapport der Vestlandsregionen er vurdert.

En slik region kan, dersom ambisjonene ikke blir for puslete, bli landets første og mest slagkraftige region. Regionen kan erstatte fylkeskommunene, samordne næringsutviklingen i landsdelen, og gjøre felles prioriteringer på områder som utdanning og forskning, samferdsel, kultur.

Logikk og politikk

All logikk tilsier at man bør begynne en prosess med etablering av en Vestlandsregion med å drøfte hva regionen faktisk skal være godt for. Hva skal den ta ansvar for og hva bør den holde fingrene unna? Så kommer i sin tur demokratiske og praktiske spørsmål som hvordan regionen skal ledes, hvordan den skal forholde seg til primærkommunene på den ene siden og staten på den andre. Og til slutt kommer vi til de velkjente spørsmål som hvor regionen skal ledes fra, og av hvem.

En slik fremgangsmåte vil trolig både næringsliv og offentlig byråkrati bifalle. Men politikerne vet at dette siste kan komme til å skygge fullstendig for de mer grunnleggende spørsmålene ved etablering av en Vestlandsregion. Det blir altså politisk nødvendig å mene noe om hvordan, og hvor fra, regionen skal styres, før man har drøftet seg ferdig om hva regionen skal stelle med. Det virker kanskje både bakvendt og ulogisk, men slik er de politiske realiteter.

«Vestlandets hovedstad»

Bergens ambisjoner i en Vestlandsregion er noe av det første som må på bordet, samtidig som debatten om innholdet i regionen går sin gang. Byrådsleder Anne-Grete Strøm-Erichsen har et godt poeng når hun problematiserer bruken av benevnelsen «Vestlandets hovedstad» om Bergen.

Hun mener at bergenserne bør være varsomme med å opptre sjåvinistisk overfor resten av Vestlandet om vi skal ha håp om å komme noen vei i regiontenkningen. Et og annet lysende intellekt har selvsagt lansert synspunkter som at Bergen ikke bare er Vestlandets hovedstad, men egentlig landets hovedstad (!). Dessuten skal det være noe i nærheten av en majestetsfornærmelse å fortelle bergenserne hva de skal kalle sin egen by. Temaet har altså potensial til å utvikle seg til en klassisk, bergensk sirkusforestilling, med krangling og høylytt retorikk på programmet.

Slike forestillinger er ofte morsomme, men en gang iblant også patetiske og pinlige. Tilløpet til sirkus etter Strøm-Erichsens uttalelser hører hjemme i siste kategori.

Skeptisk for sikkerhets skyld

Alle som ønsker å arbeide for en Vestlandsregion og som ser at en slik region både kan bli nasjonalt uovervinnelig og dessuten en interessant aktør i et nytt Europa, bør være pragmatiske i forhold til spørsmål som hovedsakelig er av symbolsk betydning når det gjelder denne saken. Det sunneste utgangspunktet for bergenserne er å gå ut fra at resten av Vestlandet er livredde for å bli leilendinger for den største byen i landsdelen. Mange vil være skeptiske for sikkerhets skyld.

For oss som kommer utenfra er det lett å bli glad i Bergen og bergenserne, men det vil være løgn å si at forholdet alltid er hjertelig fra begynnelsen av. Bergen er en by som krever tilvenning. Før man ser entusiasmen, lidenskapen, og viktigst av alt, den bergenske selvironien, kan det bergenske kollektiv være en nesten skremmende opplevelse.

Det er ikke mulig å få etablert en Vestlandsregion dersom forutsetningen er at alt skal styres fra Bergen. Skal man komme noen vei i dette spørsmålet, bør det alt nå gjøres klart fra Bergens side at man er innstilt på å dele ansvar og administrasjonsenheter med andre deler av regionen. Bare slik kan noe av den underliggende uroen for bergensk enevelde på Vestlandet bli borte, og den viktige debatten om innholdet i regionen begynne.