Det skjer bare ett år etter bystyret i Bergen gikk inn for å sikre fremtiden for «verstingkollektivet».

På en nedlagt gård i Blomsterdalen, ikke langt fra Flesland flyplass, bor fire gutter offentlige institusjoner har gitt opp å hjelpe. For «Terje» (21) blir denne julen den første han feirer sammen med andre, bortsett fra julene han har feiret i fengsel.

Han hadde en rekke voldsdommer bak seg inntil en dommer ga han valget mellom to år bak murene og ett år her. Valget var enkelt. Han håper Blomsterdalenkollektivet skal klare det ingen andre har klart til nå: Å få rettet opp livet, holde ham unna fengsel, rus og vold.

Gir guttene tid

De som kommer til Blomsterdalenkollektivet har ofte en bakgrunn med både rus, kriminalitet og psykiske problemer. Offentlige institusjoner som avrusningsklinikker, fengsel og psykiatriske sykehus, tar i stor grad bare for seg disse problemene hver for seg.

Dessuten har effektiviseringsjaget i det offentlige helsevesenet ført til at de aldri får tid nok til å få orden på livet. Det gjør de i Blomsterdalen.

«Tormod» (20) har vært her i snart tre år. Han er ennå ikke klar for å flytte ut.

— Jeg tar det etter hvert som det kommer. Jeg vil ikke prøve noen sprell før jeg vet at jeg vil klare meg, sier han.

Bak seg har han blant annet fem måneder på Sandviken sykehus, uten at det var noen suksess:

— Jeg satt og så på TV og spiste sjokolade - that's it. Det var tragisk.

Gode resultater

— Det ville være trist om et slikt tilbud blir borte, sier helse- og sosialbyråd Trude Drevland.

Helse- og sosialbyråden har, på samme måte som bystyret i Bergen og en rekke institusjoner som arbeider med tungt belastet ungdom, mye godt å si om Blomsterdalenkollektivet. Ingen bestrider at de har gode resultater å vise til, men penger er det verre med.

Jarle Ludvigsen driver kollektivet han grunnla i 1988 sammen med konen. Selv om de har slitt økonomisk siden starten, sier han situasjonen nå er verre enn noen gang. Får de ikke økt bevilgningen blir kollektivet lagt ned i mars-april, sier han.

— Det nye er at det blir stilt krav til oss om dokumentasjon og rapportering som vi ikke klarer med den bemanningen vi har, sier Ludvigsen, som avviser at han driver krisemaksimering. Trusselen om nedleggelse er reell.

— De tre siste årene har jeg tatt opp personlige lån for å få driften til å gå rundt. Vi kan ikke holde på slik lenger, sier han, som også har fått hjelp fra Lions og andre frivillige organisasjoner.

For ett år siden vedtok bystyret å doble bevilgningen til Blomsterdalenkollektivet til 600.000 kroner, men for å overleve mener Ludvigsen de trenger ytterligere 1,2 millioner.

Det forrige byrådet hadde ingenting mer å gi, mens det nye byrådet har økt støtten med 100.000 kroner i sitt budsjettforslag.

— Det var det vi klarte i et krisebudsjett, sier Drevland.

Hun bedyrer at hun arbeider hardt for å sikre fremtiden for Blomsterdalenkollektivet. Blant annet har hun tatt det opp i møter med Helse- og sosialdepartementet.

— Vi er i gang med en prosess, og vi forsøker å se på flere muligheter, sier Drevland, som avviser at de prøver å få staten til å ta hele regningen.

Selv om det ser mørkt ut for kollektivet er helse- og sosialbyråd Trude Drevland optimistisk.

— Det er lenge igjen til april, sier hun.

UTENFOR BYEN: «Tormod» og «Per» håper Blomsterdalenkollektivet overlever. På en nedlagt gård utenfor Bergen forsøker de å få orden på livet, med hjelp fra blant andre Inger Lise Silkebækken, Rasmus Litland og Trond Ueland.<p/>FOTO: FRED IVAR U. KLEMETSEN