Av Paul Goldstein,

Loddefjord

Å velge dagen for Krystallnatten til å angripe det jødiske hjemlandet som steg frem av asken fra denne store tragedien, viser grunnleggende ufølsomhet overfor det jødiske folk og svik mot norske humanistiske verdier.

Intet land er hevet over kritikk, men en kan ikke angripe når en ikke bryr seg om historiske sammenhenger og den ene partens situasjon i en konflikt.

Gjenfødelsen av Israel i 1948 ga et tilfluktssted for jødiske flyktninger. Det moderne Israel oppsto i Vest-Palestina da det britiske overherredømmetutløp. Men det jødiske samfunnet hadde vært der i 4000 år under fremmede styresmakter. Ingen annen nasjon hadde etablert en uavhengig stat i Vest-Palestina. Et skifte av befolkning skjedde da Israel ble angrepet av omkringliggende arabiske stater. Ca. 800.000 jøder flyktet fra arabiske land til Israel, mens omtrent samme antallet palestinere flyktet fra Israel. Omkringliggende arabiske land prøvde å gjøre slutt på Israel med et koordinert angrep i 1967, men ble nedkjempet. Resultatet var at arabiske områder kom under israelsk kontroll.

Israelske sivile er nå målskiver for en strøm av selvmordsbomber. Dette begynte lenge før Sharon kom til makten. En kan kritisere Israels militærpolitikk, men uten å fordømme terrorismen mot israelske sivile liv viser det enten uvitenhet eller ufølsomhet, og en mangel på omtanke for uskyldige israelere.

Kobbeltveit leker semantiske leker med begrepet antisemittisme, og mener at det er umulig for en araber å være antisemitt. Begrepet oppsto i 1880-årenes Tyskland. Gjennom tiden har det mer og mindre blitt synonymt med «antijødisk». Enhver etnisk gruppe som støtter ødeleggelse av den jødiske staten kan dermed kalles antijødisk. Kobbeltveit setter også opp skille mellom «antisionistisk» og «antisemittisk». Begrepene er ikke synonyme, men i prinsippet relatert — mange som vil nekte jødene et hjemland er motivert av antijødiske følelser.

Kobbeltveit mislykkes i å skille mellom sionisme og israelsk politikk. Denne grove feilen overser 100.000 israelere som marsjerte mot Sharon i Tel Aviv, eller de mange fredsorienterte jøder som lengter etter en ny leder som Yitzhak Rabin, med modige fredsvisjoner.

Det er avgjørende å forbedre situasjonen til palestinerne, der en tostatlig løsning ville være i alles interesse. Men anklager om en slags apartheid er en kjempeoverdrivelse. Palestinere innenfor 1967-grensenes Israel har adgang over alt, har full adgang til offentlige fasiliteter og full stemmerett.

Hvis vi legger retorikken til side, kan vi vel enes om at det er mye viktig arbeid å gjøre med å bringe jøder og palestinere til forhandling om en langsiktig løsning i begge de involverte parters interesse - en varig fred basert på to stater som kan eksistere side ved side.