debattAv Karita Bekkemellem Orheim,barne— og familieminister

I 1972 var det fortsatt straffbart i Norge for menn å ha sex med hverandre, mens kvinnelig homoseksualitet aldri har vært straffbart. Det var vel vanskelig for datidens lovmakere å forestille seg at det overhodet var mulig for en kvinne å ha et seksualliv som ikke involverte mannen.

Utgangspunktet for vår melding er todelt. På den ene siden ser vi at mange sliter. NOVA-undersøkelsen fra 1999 viser at særlig unge lesbiske og homofile har psykiske problemer og frykter vold og trakassering. På den andre siden ser vi at mange lever flotte liv med venner, familie og kjærester.

Stortingsmeldingen har begge perspektivene inne. Regjeringens selvsagte utgangspunkt er at homofile og lesbiske skal møtes med likeverd og respekt.

For det første tar vi et prinsipielt standpunkt mot «helbredelse» av homofile. Forsøk på å endre seksuell orientering hos mennesker er uetisk og innebærer et syn på homofili som noe sykt. Dette er uakseptabelt. Vi vet at homoseksualitet er en normal variasjon i menneskelig seksualliv. Samtidig har vi et klart budskap om å motarbeide negative holdninger til lesbiske og homofile.

For det andre går vi inn for å styrke Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), slik at den i større grad enn i dag kan opptre som vaktbikkje. Dessuten vil vi også styrke organisasjonenes mulighet til å jobbe i distriktene og i forhold til ungdom. Organisasjonenes rolle som ombud må ikke undervurderes.

For det tredje vil vi vurdere å endre straffelovens § 232, slik at voldsforbrytelser motivert utfra en persons seksuelle orientering kan være straffeskjerpende slik det uttrykkelig er fastslått for rasistisk motiverte voldsforbrytelser. De siste ukers rasismedebatt gir ekstra grunn å være føre var. Vi vet fra Sverige at nynazister har pekt ut homofile ved siden av innvandrere som målgruppe for sin terror. Vi vil også vurdere en tilsvarende endring i straffelovens §292 om skadeverk.

For det fjerde ønsker vi - sammen med Oslo kommune - å utvikle Rådgivningstjenesten for homofile til et verksted for utvikling av kompetanse på homofiles hjelpebehov. Den kompetanse som allerede finnes der bør sikres, styrkes og komme hele landet til gode.

For det femte: Vi vil oppheve den spesielle unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven som gjør det mulig for Den norske kirke å stenge homofile samboende ute fra vigslede stillinger i kirken. Det er ganske spesielt at en statsinstitusjon har en egen lovfestet adgang til å diskriminere. Her er statskirken i en særlig stilling i forhold til andre trossamfunn.

Opprettholdes dette unntaket i loven oppmuntrer vi samtidig homofile teologer til å leve skjult, av redsel for ikke å få jobb.

Her er det grunn til å utfordre særlig KrF. Vi ønsker ikke diskriminering i Den norske kirke. Nå har KrF en god anledning til å ta et oppgjør med noen av sine egne miljøer. Å be om toleranse for et konservativt kristensyn er å snu begrepet på hodet. Diskriminering - enten det er på bakgrunn av kjønn, hudfarge eller seksuell orientering - er intoleranse satt i system.

Dette er den virkelige verdidebatten, og det er merkelig at ikke Verdikommisjonen har tatt den tidligere!