Eldreomsorgen som den drives i enkelte bydeler i dag, er ikke det straffbart mon tro?

Er det politiet vi nå snart må kontakte for at vår gamle mor blir sendt hjem fra sykehus, med innvilget søknad om sykehjemsplass, syk og hjelpeløs, uten at noen er ansvarlig? Jo da, vi vet alt om problemstillingen: Ingen ledige plasser, sykehuset må skrive dem ut og leverer dem som en pakke til hjemmesykepleien, som med sine manglende ressurser bare stikker innom fra tid til annen. Det bare være straffbart. Er det ikke en helt klar menneskerett å få hjelp, døgnet rundt, når man er syk, ikke kan gå ut av sengen, gå på toalettet, spise, drikke, holde en telefon i hånden eller ikke engang klø seg i hodet når man ønsker og har behov for det?

Har man ansvaret for et lite barn som ikke får omsorg og dekket sine primære og/eller sekundære behov, griper jo myndighetene straks inn og tar fra deg barnet og anmelder deg til politiet. Regnes det ikke som mishandling når mennesker generelt ikke får dekket sine primære behov, eller er det aldersbetinget? Er det mer straffbart å mishandle et barn enn et sykt, eldre menneske, eller bruker man ikke begrepet «straffbart» — når det gjelder eldre i det hele tatt?

Har noen av dere politikere, som vedtar ytterligere kutt i tilbudene for syke mennesker, enten de er ung eller gammel, lyst å prøve en slik tilværelse et par dager?

Budsjetter eller ei, må vi ikke prioritere dem som trenger hjelp, så får det andre komme etterpå?

Er det virkelig de pårørende som må ta alt på sine skuldrer, både moralsk og økonomisk ved å bli borte fra jobb, gang på gang for å stille opp for våre gamle foreldre, og slite med dårlig samvittighet både overfor de syke og våre kollegaer og arbeidsgivere? Det kan vel ikke være annet enn straffbart at de som er pålagt et ansvar her, ikke tar det?

Hvordan kan de ha planlagt, når de river et sykehjem for ombygging i en bydel med 30 pasienter i kø, før de har et alternativ klart?

Hvordan går det an å la være å tenke på hva man gjør i mellomtiden når man skal pleies i eget hjem uten at der er nok ressurser i hjemmesykepleien til å dekke alle de syke og gamles behov der hjemme?

Er det kanskje bare vi som ikke forstår tingene riktig og tar helt feil her?

Det er mulig, men vi bare føler det så intenst på kroppen og i sjelen og ser elendigheten hver eneste dag, og synes så inderlig at vår gamle mor fortjener en verdigere slutt på sitt lange 93-årige liv.

FOR FAMILIEN K. MANUM