Plutselig gikk det fort. For noen dager siden skrev New York Times om krigens trege gang og viste til Pentagons huskeregel, at ingen krigsplan overlever møtet med slagmarken. Taliban var seig, fastslo de militære. Riktignok sa de før bombingen begynte at krigen kunne bli lang. USA måtte bes om tålmodighet. Og Pakistan samtidig fristes med en kort krig.

Kanskje før vinteren

Nå ble USA nødt til å lite mer på Nordalliansen, skrev New York Times. Kanskje tok den byen Mazar-i-Sharif før vinteren. Men generalene advarte: Denne krigen kunne ta år. Så sto Nordalliansen i Kabul hjulpet av amerikansk bombing, og Talibans styre raknet. Men krigens utpekte hovedmål, Osama bin Laden, var ennå ikke rørt.

Som Talibans militære motstander var Nordalliansen tjenlig for USA. Men den representerte med sin voldelighet og etniske begrensning ingen løsning for Afghanistan og ble bedt om å stanse utenfor Kabul, foran den politiske løsningen som skal forene hensyn. Taliban rykket ut og Nordalliansen inn. Den militære utviklingen løp foran den politiske.

Etter 11. september snakket Washington klart om å ta Osama bin Laden og uklart om Taliban. Å fjerne regimet i Kabul var omstridt på grunn av Pakistans holdning og fordi USA kunne havne i en borgerkrig og ende som nok en stormakt på den afghanske askehaugen, slik en artikkel advarer mot i siste nummer av det amerikanske tidsskriftet Foreign Affairs.

Nå rykker FN inn for å forene partene og nabostatene og Russland og USA. Fra Roma inviteres en gammel ekskonge for at han skal overskride motsetningene.

Gjør det selv

En supermakt beslutter og fører selv sine kriger, den overlater ikke slikt til internasjonale allmannamøter. Støtte hentes fra andre etter behov, denne gang kom den fra Storbritannia og Russland og tidligere sovjetiske sentralasiatiske republikker, politisk fra resten av NATO og alliansen med muslimske land, en politisk nødvendig allianse. I Golfkrigen hentet USA mandat fra FN og legitimering ellers fra et krigsforbund med arabiske stater. Supermakten er suveren, men krig fordrer også for den ryggdekning. I Vietnamkrigen manglet det etter hvert både hjemme og internasjonalt.

Fred krever mer enn supermakt, for politiske løsninger avhenger av enighet mellom flere. Etter amerikansk bombing i Afghanistan bestemt i Washington venter eventuelt en flernasjonal fredsstyrke innsatt av FN og en overgangsregjering formet av mange.

Bombingen økte motstanden, ikke mot Osama bin Laden, men mot USA, som ble forvirret av krigens og opinionens gang. Washington advarte allierte og seg selv om at denne krigen ble annerledes. Litt bombing. Litt bakkekrig. Ikke for mye av noen av delene. Men en lang krig på flere fronter, synlige og usynlige og likevel kort av hensyn til Pakistan, i alle fall bombingen. Så ble den langvarig, og protestene økte i vest. Opinionsforløpet fra NATOs bombing av Serbia ble repetert. Supermakten bindes til raske og offerfrie resultat.

Tvilen og kritikken

Magasinet Time tvilte: Bombingen kunne skade USAs allianse mer enn fienden Taliban. Tyske Der Spiegels tittel var: «USAs forferdelige krig.

Spøkelset fra Vietnam». Britiske The Guardian fastslo at USA reagerte instinktivt på supermaktens vis med militær problemløsing uten å vite hvordan det kunne oppnå hva det ville.

Avisen gjenga amerikanske militære ledere som spurte hvordan det gikk an å bombe vekk en idé; al Qaida, og som fant det usannsynlig at Taliban kapitulerte. En britisk historiker sammenlignet bomber mot religiøs fanatisme med å fjerne kreft med blåselampe.

The Guardian kalte bombingen en feil krig, som viste den militære maktens avmakt. Magasinet The Economist formante derimot: «En hjerteskjærende, men nødvendig krig». Det går sakte, men krev ikke seier alt nå, skrev magasinet nylig.

Så trakk Taliban-styret seg tilbake, til geriljakrigen og mer elendighet for Afghanistan? USA utpekte et terrornettverk og et regime som fienden, men forpliktet seg ved å angripe også til å garantere for Afghanistans fremtid. Og den kan ikke bestemmes suverent i Washington.

En supermakt kan bombe på den andre siden av kloden. Fordi terroren traff USA og på en ekstremt spektakulær måte, ble det en verdensbegivenhet, og følgene også verdensomspennende. Reaksjonen ble formet av supermakten. FN erklærte verden truet og fastslo den angrepnes rett til å forsvare seg. USA ga svaret på alles vegne, det militære svaret.

Beskjeden fra president George W. Bush om at «enten er dere med oss eller mot oss!» var begrunnet i felles kamp, men supermakten dikterte dagsorden. NATO kalte terrorangrepet et anslag mot alliansen. Det innebar ikke at NATO bare skulle ta imot USAs beskjeder, selv om praksis under den kalde krigen ble slik på grunn av USAs militære og økonomiske tyngde. NATO skulle ha en mening. I praksis, nå, ba USA om den hjelp det ønsket for å stå fritt. USA handler, andre bidrar, og dette er forskjellen mellom stormakter og de som ikke er det. Den som overlater politikk til kollektive beslutningsprosesser er ingen supermakt.

Dette viser USAs militære styrke, men også dets politiske problem når amerikansk opptreden trenger kollektiv legitimering av dem som ikke selv har tatt avgjørelsene. Freden i Afghanistan må besluttes av flere. Og så skal vel saktens Osama bin Ladens bidrag til globaliseringen, al Qaida-nettverket, fortsatt tas.