EU-saken er en av de vanskeligste politiske sakene i Norge. Faktisk er den så vanskelig at vår sittende regjering har erklært at den går av dersom EU-saken blir et tema i deres regjeringsperiode. Forholdet mellom de tre kameratene fra Sem vil ikke tåle en slik debatt, har de slått fast.

EU-entusiast og utenriksminister Jan Petersen har bundet sine egne hender godt fast bak på ryggen ved å si at EUs utvidelse mot øst ikke vil gi grunnlag for noen ny EU-debatt i Norge. Hans forgjenger Thorbjørn Jagland mener som kjent det motsatte, og anser utvidelsen mot øst som en så gjennomgripende endring i EU at Norge ikke kan gjøre annet enn å forholde seg aktivt til den.

Petersens syn må ses i lys av Sem-erklæringen, som indirekte slår fast at partene i trepartiregjeringen er forpliktet til å helle bøttevis med vann på alt som kan minne om gnist rundt EU-spørsmålet i regjeringsperioden.

Likevel går olje— og energiminister, og nestleder i KrF, Einar Steensnæs, nå ut i Dagbladet og åpner for en ny EU-debatt frem mot stortingsvalget i 2005. Han begrunner det med at utvidelsene mot øst er godt i gang i løpet av 2004 og 2005, noe som gjør at EU kommer til å være noe ganske annet enn det vi kjenner i dag. I tillegg har Norge da levd med EØS-avtalen i 10 år, og det er naturlig å evaluere erfaringene med den.

Begrunnelsen for å ta opp igjen EU-saken er ikke ny. Det nye er at argumentet kommer fra en nestleder i KrF, partiet som har vært best tjent med å la EU-debatten forbli i koma de siste årene.

Med tanke på at EU forandrer seg uavbrutt, og at EU er vår nærmeste samarbeidspartner og vårt viktigste marked, er det viktig at regjeringen gir et tydelig signal om at vårt forhold til EU ikke parkeres i fire år fordi vi er redde for debatten. Uansett ståsted i EU-saken, er det vesentlig at vi jevnlig diskuterer hvordan det som skjer i EU påvirker oss, og hvordan vi skal forholde oss til det.

Begge sider i saken vil også være tjent med at debatten foregår i nøkterne former over lengre tid. Håpet er at Steensnæs' kolleger i regjeringen også våger å ta debatten underveis. Forholdet vårt til EU er for viktig til å reduseres til en medlemskapsdebatt som dukker opp hvert tiende år.