Steinar Hansson

Ja, men det er nå de lange linjene strekkes. Hva skimtes? Voldsomme skattelettelser som truer velferdsstatens eksistens? Neppe.

Skattelettelsene blir skrittvise og små, og velferden vil bestå. Men et hamskifte er på gang, velferdsstatens hamskifte. Mangfold skal erstatte enhet.

Institusjoner under press

Da Willoch-regjeringen tok over i 1981, hadde en rekke av de sosialdemokratiske institusjonene fra tidlig etterkrigstid kommet under press, som NRK-monopolet, lukningsvedtektene, finans— og boligreguleringen. Willoch åpnet og liberaliserte disse områdene. Reformene ble ugjenkallelige. Det interessante spørsmålet er om der finnes slike store felt hvor den nye borgerlige regjeringen vil liberalisere på en måte som blir like irreversibel som Willoch-reformene viste seg å bli.

I sin forrige regjering klarte Kjell Magne Bondevik bare å sette igjennom en eneste reform som har en «historisk» betydning, nemlig kontantstøtten. Stoltenberg-regjeringen vil på sin side mest bli husket for den begynnende privatiseringen av de største statsselskapene, en endring som ikke kan skrus tilbake. Og nå ý foran Bondeviks andre ministerium? Jeg tror særlig to områder peker seg ut. Stikkordene er friskoler og konkurranseutsetting, skole og helse. Friskoler for alle

Friskoler. Dette er et ord som snart blir en del av språket. Hittil har vi snakket om privatskoler. Et ytterst lite antall skoler med alternativt livssyn eller pedagogikk drives i dag som privatskoler med offentlig støtte, begrenset til 85 prosent av kostnadene. Den nye regjeringen er i ferd med å åpne en helt annen sluse. Høyre skal ha fått gjennomslag for sitt ønske om at alle kan starte en privatskole, eller friskole, såfremt man kvalifiserer rent faglig. Staten vil påta seg full finansiering uten å forskjellsbehandle disse nye skolene i forhold til de offentlige.

Sverige har hatt et slikt system i et knapt tiår, og antallet privatskoler har økt fra 90 til 418. Svenskene regner med at disse skolene om ti år vil utgjøre mer enn 15 prosent av alle landets skoler, i noen kommuner opptil 50 prosent. Kommersielle firmaer har kastet seg inn i den svenske skoleorganiseringen. Men først og fremst er det lærere selv som har startet de fleste av disse nye skolene, som enkelte steder er blitt mektig populære, både blant lærere, foreldre og elever. I Sverige skjer uttaket etter prinsippet om hvem som melder seg først, og det er forbudt å ta skolepenger. Likevel er det naturligvis i det mest typiske middelklasseområdene, i forstedene rundt de største byene, at friskolene har slått mest igjennom.

Stjerneeksempel Den borgerlige Bildt-regjeringen innførte skolereformen, og møtte motstand både fra sosialdemokratene og lærerorganisasjonene de første årene. Det samme vil skje her, debatten blir voldsom. Det er enhetsskolen som står på spill. Faren for et A- og B-lag i skolesystemet vil bli framhevet med styrke. Men kommer reformen, vil den neppe kunne reverseres. Den svenske modellens kombinasjon av full offentlig finansiering med valgfrihet for brukerne på et område hvor det er mye misnøye og sterk middelklassemobilisering, ja, alt dette gjør friskolene til stjerneeksemplet på det hamskiftet velferdsstaten står overfor. Velferdsstaten bygges ikke ned, den blir ikke billigere, men den blir mindre enhetlig organisert. Staten betaler, private organiserer ý og du velger.

Velferdsstaten kles om. Dette er middelklassens velferdsstat, og det er den som kommer til å utvikle seg de nærmeste par tiårene.

Med mindre noen finner et bedre ord, skal vi få høre mye mer enn hittil om konkurranseutsetting. Offentlige tjenester skal ut på anbud. Her er det også snakk om et hamskifte for velferdsstaten, ikke nedbygging, men omorganisering.

Pengene følger pasienten

Det offentlige skal fortsatt finansiere det norske helsevesenet, men driften kommer i økende grad til å bli overlatt private firmaer.

Prinsippet om at pengene skal følge pasienten kommer til å få mer og mer gjennomslag. På samme måten som i skoledebatten, er det i helsedebatten de ansattes organisasjoner som står i første forsvarsrekke. De siste årene har man inntrykk av at den moderne fløyen i Arbeiderpartiet har betraktet Norsk Kommuneforbund som en verre motstander enn opposisjonen på Stortinget. Klarer den nye regjeringen å starte en bølge som er mer enn små plask, vil ingen senere regjering snu en slik utvikling.

Selv om regjeringen skulle lykkes i sine eksperimenter med friskoler og konkurranseutsetting, vil hovedtyngden av helse og skole i landet forbli i offentlig drift. Men åpningen for større valgfrihet og mindre enhet vil likevel være et historisk skritt, og bety mer for norsk framtid enn noen milliarder mer eller mindre i skattelette.

Fra enhet til mangfold

Forståelsen av at velferdsstaten må utvikles fra enhet til mangfold og valgfrihet er ikke enestående for nordiske høyremiljøer. Dette er egentlig Tony Blairs tankegang. I Storbritannia snakker Labour til og med om at man må organisere et samfunn med mer risiko og mindre trygghet. Nå rimer ikke risiko særlig godt på Bondevik, verken språklig eller mentalt. Og noen Blair er han ikke. Men han har i hvert fall sjansen til å bli velferdsstatens nye påkleder, om Høyre får sin vilje igjennom.

TEGNING: MARVIN HALLERAKER