Aldershjem fjernes, sykehjemsplasser likeså. Hjemmehjelp blir dyrere. SFO også. Byantikvaren forsvinner, og med det forvaltningen av byens historie. (Det er nok mange byggherrer glad for ...) Bibliotek legges ned.

Hvis noen heretter nevner ordet «velferdssamfunn» i samme setning som Norge, lover jeg å klabbe til vedkommende. Jeg er fullstendig klar over at den nye «Byjuntaen» vil hevde at dette er den forrige juntaens skyld. Det er jeg ikke uenig i, men så viser det seg altså at ett skifte av junta slett ikke betyr en kursendring slik majoriteten av velgerne stemte ved valget. Jeg har i over 10 år intenst fulgt de forskjellige juntaers og partiers budsjettfremlegg og har sett at det er fullt mulig å drive denne byen på en ordentlig og god måte ved andre og mer riktige prioriteringer. Men hva hjelper det når de ikke tør? Hva skal det da være godt for med opposisjon?

Jeg våger den påstand at det finnes nok midler i Bergen kommune i dag til å styrke satsingen på helse, eldreomsorg og skole, dersom man er villig til å satse på primærtjenesten og la andre overta de samfunnsmessig mindre viktige saker. Og ikke kom med den at man da først må sette opp en rangliste over hva som er viktigere enn annet. Det vet juntaen utmerket godt selv! Men de tør ikke! Og det er de minst bemidlete og de svakeste grupperinger som må betale.

Jeg kjenner forbausende mange forresten, som har flyttet ut av landet pga. økonomi. Sverige og Spania står høyt på listen. Man kan godt kalle dem for norske, økonomiske flyktninger. Jeg forstår dem så vel. Jeg skulle ønske jeg selv hadde mot til det samme. Men det faller vel i mitt lodd å slukke lyset, tenker jeg.

TERJE OLSEN

LAKSEVÅG