Av Oddvard Nilsen, Høyreleder av Stortingets samferdselskomité

Det høye avgiftsnivået er en trussel mot bosettingen, sysselsettingen og velferden rundt om i landet. I 2001 tar staten inn om lag 40 milliarder kroner i bilrelaterte avgifter, mens staten bare bevilger 10 milliarder kroner til veisektoren. Hvis stortingsflertallet får det som det vil — skal veiprisingen komme på toppen av dette.

Hensikten med vegprising er å gjøre det dyrere å kjøre i rushtiden - slik at noen blir tvunget til å la bilen stå i rushtiden. Så vidt meg bekjent er det ikke tatt i bruk veiprising i noe annet land i Europa. Man har derfor ingen erfaringer med vegprising. Derimot har Transportøkonomisk Institutt (TØI) foretatt teoretiske beregninger av en innføring av prising i Oslo og Akershus. TØI konkluderer med at man må opp mot en pris på 50 kr pr. passering og 100 kr tur-retur for å oppnå en trafikkregulerende effekt. Da kan man oppnå en nedgang i veitrafikken på fire prosent i rushtiden og én prosent totalt.

Prisen for å oppnå en såpass beskjeden trafikknedgang er meget høy ettersom veiprising har sterke fordelingspolitiske virkninger. Spesielt vil lavinntektsgrupper og barnefamilier bli hardt rammet. Mange barnefamilier er helt avhengige av bil for å bringe barna til barnehage, skole og fritidsaktiviteter, samt for selv å komme på jobb. Mye av denne kjøringen må finne sted i rushtiden, og de barnefamiliene som da må passere bomstasjonene og betale den nye avgiften, vil måtte blø kraftig økonomisk. Et sted mellom 10.000-15.000 kroner kan veiprising koste en barnefamilie. Dette er en grov usosial avgift som Høyre vil arbeide for at ikke skal innføres. Vi skal ikke ha klasseskille på veiene. Skatte- og avgiftstrykket på lavinntektsgruppene og barnefamiliene skal reduseres - ikke økes.