FNs klimapanel IPCC har nylig publisert tre rapporter som summerer vår forståelse av klimaendringene og følgene for natur og samfunn. Det naturvitenskapelige grunnlaget for klimasituasjonen er beskrevet i den første rapporten.

Amerikanske myndigheter stoler ikke helt på IPCC, og president Bush ba derfor det amerikanske vitenskapsakademiet om en egen vurdering av bl.a. IPCCs resultater. 11 av akademiets beste forskere skrev en god rapport på 28 sider, som stort sett konkluderer i samsvar med IPCC: «Temperaturene er faktisk i ferd med å stige»; «endringene som er observert de siste tiårene er trolig for det meste forårsaket av menneskelig aktivitet …»; og «Global oppvarming kan godt få en alvorlig negativ sosial og økonomisk påvirkning (på samfunnet) ved slutten av århundret.»

Norske miljømyndigheter tar klimaspørsmålene alvorlig, det vitner klimameldingen fra Miljøverndepartementet om (St.mld. nr. 54 2001). Den konsentrerer seg om hvordan Norge skal kunne bidra til reduksjon av utslipp og således oppfylle forpliktelsene i Kyotoavtalen. Den sier også at vi skal satse mer på forskning, både naturvitenskapelig og annen klimaforskning. Såkalte «CO2-frie gasskraftverk» er naturlig nok den største enkeltsatsingen. Når det gjelder den naturvitenskapelige forskningen, sier meldingen imidlertid lite mht. prioritering og organisering.

Den naturvitenskapelige forskningen i Norge som berører klimaendringer og deres årsaker styres hovedsakelig av Norges forskningsråd under et program som nylig endret navn fra «Klima og Ozon» til «Klimaprog». I år fordeler dette programmet ca. 26 mill. kroner til naturvitenskapelig klimaforskning. En stor del av midlene går til langsiktige, koordinerte prosjekter hvor mange institusjoner tar del. Med disse prosjektene har «Klima og Ozon» under ledelse av professor Anton Eliassen bidratt betydelig til å heve norsk klimaforskning.

Det største og første av prosjektene er RegClim, som nå tildeles ca. 7 mill. per år. Prosjektet drives av 6 forskningsinstitusjoner, tre i Oslo og tre i Bergen. Målet med prosjektet er å beregne scenarier for klimautviklingen i våre områder med større grad av geografisk detaljering enn de global klimamodellene (nedskalering). Et annet mål er å bidra til en økt forståelse av prosesser som påvirker klimaet gjennom sterke regionale klimapådriv. Dette er viktig både for å få innsikt i hvor sikre klimascenariene er i våre områder, og som et bidrag til å forbedre de globale modellene. Forskningen omfatter innflytelsen av havstrømmer, havis og overflatetemperatur i Nord-Atlanteren, og innvirkningene av regionale luftforurensninger som svevende partikler i luft (aerosoler), som påvirker solstrålingen i atmosfæren, samt skyer og nedbørsdannelse.

RegClim startet i 1997 og har bidratt til IPCCs resultater innen nedskalering og betydningen av aerosoler og andre kjemiske komponenter i klimasystemet. RegClim har utviklet mange redskaper for forskningen. Dette gjelder avanserte statistiske teknikker for nedskalering, modeller for nedskalering av globale klimascenarier (Oslo RegMS), moduler til globale klimamodeller som beregner aerosolers og gassers klimapåvirkning (CCM3-Oslo); moduler for havsirkulasjon og havis, bl.a. utvikling av en ny global klimamodell som kopler atmosfære, hav og havis (Bergen Climate Model).

Norge gjør en stor innsats for å skaffe klimaobservasjoner. Slike data må samles og kvalitetssikres rutinemessig over mange tiår om de skal være til støtte for forskningen. Det norske meteorologiske institutts innsats for å opprettholde målinger i Arktis er en ryggrad i dette arbeidet. Takket være ildsjeler ved Universitetet i Bergen kan vi smykke oss med å ha verdens lengste måleserie for store dyp fra værskipet Mike i Norskehavet. Denne serien viser bl.a. viktige temperaturendringer de siste tiårene. Regelmessige målinger foretas også av Havforskningsinstituttet, Polarinstituttet og andre. Problemet er dessverre manglende koordinering. En vanskelighet er at flere departementer er involvert. Det er nå viktig at det blir tatt ansvar på høyt politisk nivå for å klargjøre Norges bidrag til klimaovervåkingen.

I klimaforskningen må vi konsentrere oss om å forstå naturlige og menneskeskapte klimaendringer, og få fram realistiske framtidsscenarier. Arbeidet med å minske usikkerheten i scenariene må gis større plass. Realistiske beregninger av klimaets reaksjon på økt drivhuseffekt (eller andre pådriv som f.eks. endret solaktivitet), kan bare gjøres i avanserte klimamodeller. Dagens klimamodeller har vist seg svært nyttige for å beregne globale klimaendringer, således er den globale oppvarming gjennom det 20. århundre langt på vei gjenskapt. Men IPCC nevner flere svakheter: observerte forskjeller i temperaturøkning mellom bakken og noen få km høyde beregnes ikke; det er usikkert om modellene har store nok interne klimavariasjoner; og måten modellene reagerer på menneskeskapte pådriv varierer betydelig mellom modellene. Alle disse usikkerhetene er knyttet til modellenes evne til å beskrive regionale variasjoner i klimasystemet.

Regionale klimavariasjoner ser ut å domineres av visse sirkulasjonstyper som forekommer hyppigere enn andre. Klimatilstandene kan således hoppe raskt mellom ulike faser i visse sirkulasjonsmønstre. Modeller som kopler atmosfære, hav og havis gjenskaper flere slike variasjoner, men har systematiske feil. I vår region er Den nordatlantiske svigning (NAO) en viktig variasjon som bestemmer mye av vårt vinterklima. De beste modellene beskriver NAO ganske godt, men det er store sprik mellom modellene mht. hvordan NAO endres ved økt drivhuseffekt. Dette framkommer tydelig ved modellering av klimaets utvikling siden 1950-årene, som ikke fanger opp den observerte forsterkningen i NAO.

Norge bør prioritere forskning for å forstå regionale klimavariasjoner med sikte på å gi mer realistiske framtidsscenarier. Dette betyr at vi må bidra til å forbedre klimamodellene slik at de bl.a. kan simulere langsiktige endringer i NAO. Norge har kompetanse til dette, og innsatsen må konsentreres om flere felt. IPCC fremhever at skyer er den svakeste komponent i modellene i dag. For å forstå NAO må det anvendes modeller som omfatter hav og atmosfæren opp til høye nivåer. Våre interesser faller naturlig sammen med andre vesteuropeiske lands, og samarbeid er nødvendig. Samtidig er det viktig med nedskaleringer av ytterligere globale scenarier. Modellverktøy som inkluderer hav og havis i Arktis er her nødvendig.

Både rapportene fra IPCC og det amerikanske vitenskapsakademiet understreker betydningen av at samfunnet legger til rette for forskningen. Spesielt nevnes betydningen av å opprettholde lange måleserier, behovet for tungregning til bruk for klimamodellene og nødvendigheten for god organisering. Slik det er i dag fører mangel på styring til at lange måleserier noen ganger stoppes, og tilgangen på tungregning blir ikke dimensjonert med tanke på klimasimuleringer. «Klima og Ozon» har gjort en prisverdig innsats for å styrke norsk klimaforskning. Men videre rekruttering av forskere er usikker når nesten all aktivitet er avhengig av kortsiktig prosjektfinansiering. Det er i denne sammenheng et paradoks at fallende bevilgninger til de naturvitenskapelige fakultetene ved våre universiteter bl.a. bidrar til at stillinger innen klimaforskning og undervisning ikke blir besatt ved naturlig avgang. Et organisatorisk grep som kan avhjelpe situasjonen er å opprette et klimaråd for regjering og storting, som sørger for bedre organisering og for at alle de viktigste sidene ved klimaforskningen blir ivaretatt.