For få måneder siden lanserte FNs klimapanel IPCC sin tredje rapport om klimaendringer. I forhold til den forrige rapporten fra fem år tilbake er IPCC nå langt mer sikker i at den globale oppvarmingen er på gang og at den vil forsterke seg i lang tid framover. Litt uheldig la norske media vekt på to forhold: den globale oppvarmingen kan bli større enn før antatt, og det er muligheter for at Golfstrømmen vil stoppe opp i det neste århundret. Det sentrale i den nye rapporten er heller at den globale oppvarmingen synes å bli slik det ble advart om for fem år siden, og at sammenhengen mellom utslipp av klimagasser og klimaendringer nå er bedre vitenskapelig dokumentert. Rett nok spriker scenariene for framtidig oppvarming mer enn tidligere, men dette skyldes at IPCC nå har langt flere scenarier for hvordan utslippene av klimagasser kan utvikle seg i framtiden. IPCC mener det fins en mengde forskjellige muligheter for hvordan befolkningsvekst, økonomi og utslipp av klimagasser vil utvikle seg, men sier ikke noe om hvilken utvikling som er mest sannsynlig. Når det gjelder Golfstrømmen, kan den bli svekket, men det skal svært mye til før den stopper opp slik at klimaet kan bli kaldere i våre områder. Likevel fins det en teoretisk mulighet for dette.

IPCC kommer nå med en ny rapport med vekt på følgene endringene vil få for jordens befolkning. Senere i år vil det så komme en tredje rapport som tar for seg kostnader ved å redusere utslippene. I rapporten om følgene av klimaendringer blir det slått fast at det er de fattige som får lide under en global oppvarming, de som ikke har bidradd nevneverdig til utslipp av klimagasser. Stikkord for klimaendringer i tropiske og subtropiske strøk, der de fleste utviklingsland befinner seg, er sterk nedbør og flom i noen områder, tørke i andre områder, stormflo og ødeleggende tropiske sykloner. Følgen av dette er blant annet tap av menneskeliv, mindre produksjon av mat, og økt fattigdom. Værrelaterte katastrofer i utviklingsland har vært mange de siste årene. IPCC er redd for adskillig mer av samme slag i tiårene som kommer.

Klimaendringer i våre områder under global oppvarming betyr trolig flere episoder med store nedbørsmengder, flere sterke stormer og visse økologiske endringer både over land og i havet. Men slike resultater har ennå betydelig usikkerhet. En sannsynlig utvikling er en fortsettelse av den klimaendringen vi har opplevd de siste 40–50 åra, med hyppigere milde vintrer av den typen vi har hatt de siste 10–15 åra. I motsetning til i fattige utviklingsland trenger ikke endringene bli verre enn at rike Norge gradvis kan tilpasse seg forholdene. Noen endringer kan faktisk også bli fordelaktige. Vi må likevel leve med en usikkerhet om hvordan framtidens klima vil bli, vi kan f.eks. få klimaendringer og effekter av klimaendringer som vi ikke har tenkt på. På lang sikt (1000 år) kan f.eks. Grønlandsisen begynne å smelte. Her ligger det vannmasser lagret som tilsvarer en hevning av havets nivå på 5–6 meter.

Som vanlig blir ikke vi rike nevneverdig bekymret over at vår måte å leve på går ut over fattige. Menneskeskapte klimakatastrofer i tropene og subtropene synes således bare å føye seg inn i rekken av hendelser i historien der Vestens folk har påført lidelser på land i sør. Det er nok å peke på slavehandel og kolonivelde med utbytting av naturressursene. Kyotoavtalen, som er verdens første forsøk på å dempe global oppvarming, strandet i Haag, i alle fall foreløpig. Skylden blir lagt på USA, et land som har 4 prosent av jordens befolkning, men som står for 25 prosent av utslippene av klimagasser. Som kjent har president Bush lagt Kyotoavtalen til side. Avtalen har som mål å redusere utslippene på jorden med 5 prosent rundt 2010 i forhold til 1990. En slik reduksjonen får alene bare mindre betydning for framtidige klimaendringer, men avtalen ville vært et gigantisk skritt for å komme i gang med reduksjoner og for å skaffe bevissthet om utslipp av klimagasser. Avtalen gir også nye muligheter for å hjelpe utviklingsland Det er tragisk at USA, som har stått for så mye slavehandel og utbytting av utviklingsland, også er det landet som i størst grad kan få ansvaret for klimakatastrofer i fattige land.

Vår statsminister uttalte at det blir vanskelig å gå videre med Kyotoavtalen så lenge USA ikke er med. Det kan han ha rett i, men uttalelsen gav et negativt signal i en tid da engasjementet for reduserte utslipp må styrkes. Nå må det handles, ikke minst gjelder det å legge politisk press på USA. Staten Norge må protestere med alle midler. Den enkelte av oss kan også protestere. F.eks. kan vi boikotte amerikanske oljeselskaper som ExxonMobil (Esso Mobil Texaco), som ikke aksepterer at det er en forbindelse mellom klimagasser og global oppvarming, og som har spilt en stor rolle i lobbyvirksomhet for å overbevise president Bush mot Kyotoavtalen. I stedet bør vi holde oss til norske oljeselskaper, BP eller Shell, som alle tar klimasituasjonen mer alvorlig og som setter seg mål for å redusere egne utslipp. Kirker og organisasjoner kan gjøre sitt. Jeg utfordrer kirkesamfunn i Norge å skrive til Bush og irettesette ham som en kristen bror.

Flere politiske partier i Norge tør ikke engasjere seg skikkelig fordi saken sanker få stemmer. I vårt land er det f.eks. fritt fram for all personlig energiforbruk. Jeg har aldri hørt Bondevik refse Røkke for hans vanvittige personlige utslipp av klimagasser fra privat fly og mange sterkt forurensende båter. Røkke-kulturen brer seg nå langs kysten, hvor flotte hurtiggående feriebåter er statussymbol nr. én. I denne kulturen læres barn opp til å forurense ved å svirre rundt i hurtiggående små båter. Regjeringen skal med det første legge fram en stortingsmelding om utslipp av klimagasser. Siden 1990 har Norge økt sine utslipp betraktelig, og prognosene fram til 2010 går på en økning i størrelsesorden 20 prosent siden 1990 (uten bygging av gasskraftverk). Vår forpliktelse ifølge Kyotoavtalen er én prosent økning. Innholdet i stortingsmeldingen vil indikere hvor alvorlig Norge tar klimaproblemene og hvordan vi skal oppfylle våre forpliktelser. Et stort spørsmål blir om vi bare skal omgå problemet ved å kjøpe kvoter i andre land eller om vi i tillegg skal forplikte oss til reduksjoner innen Norge.

Mitt håp er at global oppvarming blir tatt alvorlig, at Vestens folk innser sitt ansvar og gjør opp for seg ved å hjelpe til utvikling i fattige land. Fortsetter vi som nå kan vi kveles av forbrukersamfunnet og pengemaktenes herjinger. Jeg drømmer om en motkultur mot forbrukersamfunnet og har nå meldt meg inn i Attac og Framtiden i våre hender.