Jeg tenker ikke på vern av gamle bygninger eller vassdrag, nei, jeg tenker på vern av det menneskelige mangfold. Riktignok en ufrivillig verner, siden jeg var for ung til å få tilbud om fostervannsdiagnostikk da jeg ventet mitt tredje barn. En verner av menneskets rett til eksistens enten de er jente eller gutt, hvit eller svart, blå eller brun, normal eller med Downs.

Ja, vi elsker alle barna. Alle barna, bare de ikke har Downs syndrom. Jeg sørget da hun ble født. Sørget fordi mine fordommer var intakte. De har vi jo fått inn fra vi var ganske små. Kvinners rett til å velge er et argument ved senaborter, men valget er som regel tatt når man vil sjekke fosteret for å være sikker på at alt er normalt. Man utsetter seg ikke for den risikoen om det ikke er for å kunne fjerne det. Det minste av to onder. Det er ikke et reelt valg, men et valg tatt på bakgrunn av alle de fordommene man har mot «avvik» fra normalen. Og at man kan «ta vekk» et Downs-barn så sent som 18. uke understreker jo myndighetenes holdning. For disse barna gjelder andre regler enn for de normale som jo må aborteres før 12. uke.

Hva er så galt med å ha Downs syndrom? Min datter har et godt liv. Hun har ingen livstruende sykdom eller noen smertefulle plager. Hun er bare annerledes, men hvem er ikke det? Det er mye mer som er likt enn ulikt sammenlignet med andre barn. Hun har som andre barn behov for kjærlighet, for å bli bekreftet, likt, snakket med, gleden over en blomst, et kyss. Hennes latter er like trillende og vakker som andres. Hennes tårer er like salte. Hennes kjærlighet til dagen er like sterk som andres. Hennes myke hender rundt halsen er like gode som andres. Hennes kjærlighet til livet er like stor som andres. Hennes omsorg for andre er større enn de flestes. Hun får frem det aller beste i dem som kommer i kontakt med henne. Nærhet utvider som kjent grensene for hva som er normalt. Vi trenger henne for å bli minnet på hva som er viktig ved det å være et menneske i den korte tiden vi har her på jorden. Heldigvis fikk jeg aldri noe valg. De virkelig store tingene som skjer oss i livet velger man sjelden.

Av Marit Kleppe, Førde