Det var en gang Bergens Tidende på sin forside hadde en daglig kommentar om verdenspolitikken. Tirsdag 7. august 1945 sto det: «Verden har forandret seg i nattens løp ...» Den amerikanske presidenten fortalte at USA hadde atombomben, og like etter oppdaget Hiroshima det.

Ny, og så enda nyere

Verden har ofte forandret seg i nattens løp. I dagslys også. Noen år etter Murens fall var verden atter aldri den samme som før. Det kan vise seg riktig, men umiddelbart forble verden etter 11. september i fjor enda mer som den hadde vært siden Muren forsvant: Made in USA.

1970-årenes oljekrise gav også konklusjonen «alt blir annerledes». Økonomien kom i ulage, og massearbeidsløshet fremsto som en permanent tilstand i Europa, også som følge av den teknologiske utviklingen.

Standardreportasjen spurte om europeerne kunne leve av å klippe håret på hverandre, og svaret gav seg selv, alle kunne ikke bli frisører. Da ble det neste svaret å rasjonere arbeidet så det rakk til alle. Eller man kunne lønne alle og se den gjerandslause fremtiden i Vestens avanserte samfunn som noe positivt. Europa kunne leve livet. Men arbeidsledigheten ble intet vakkert syn.

Den finnes fortsatt, men nå er den politiske sannhet at Europa må importere arbeidskraft utenfra for å overleve.

Den europeiske produksjonsfeilen

Europa produserer for mange pensjonister og for få ungdommer. Det løser seg når de få ungdommene blir til få pensjonister, men i mellomtiden har vi et problem ifølge ekspertene og politikerne som hører dem. En tysk undersøkelse forteller at det om 50 år nesten bare vil finnes folk over 80 år i Tyskland, og hvordan skal de kunne lage barn?

Nå er «nesten» en overdrivelse, det blir visstnok bare åtte millioner oldinger, men det er mer enn nok. Den teknologiske utvikling erstattes av den befolkningsmessige som forklaring på at arbeidsmarkedet ødelegges, og vi går fra overskudd til underskudd. Åtte millioner gamle blir ekspertenes fiendebilde på linje med høyresidens millioner innvandrere, den nye arbeidskraften.

Budskapet er at aldershjemmet Europa får for mange klienter og for få pleiere, og uansett måtte man ha hentet betjeningen fra deler av verden hvor folk ikke vet bedre enn å velge lite attraktive yrker.

De arbeidsledige kan ikke det de bør kunne, det er ikke marked for dem. Odda-samfunnet mister tradisjonelle arbeidsplasser, og de ansatte oppfordres til å bli sykepleiere. Omvendt er det ikke marked for visse typer arbeid. Byggebransjen mangler folk, lite å undres over når det gjøres til likestillingssak at alle blir studenter. Følgelig er en håndverker en som ikke har sikret seg sin rett. Tamiler berger fiskemottak.

Det fantes ikke noe mer attraktivt i det nye Europa enn IT-bransjen, men det ble en hjelpetrengende sannhet. Den tyske regjeringen besluttet å importere IT-folk fra India.

Hent dem hit, få dem vekk

De europeiske statene fastslår på politisk nivå et udekket behov for arbeidskraft. På bedriftsnivå er målet på effektivitet og lønnsomhet å produsere mest mulig med færrest mulig ansatte. Også bedrifter som går godt kvitter seg med folk, for å heve utbyttet.

Politikernes samfunnsøkonomi og eiernes bedriftsøkonomi får vi da kalle parallelle virkeligheter. Den norske pensjonsalderen nærmer seg pensjonsalderen for ballettdansere. Sentralbanksjefen oppfordrer bedriftene til å beholde folk lenger i arbeid og får tilslutning fra sosialministeren. Det kan de si, men bedriftene sier noe annet og regner på sin måte.

Også offentlig sektor tenker privat. Bedriftsøkonomi må da bety at det første et land gjør når det har importert en masse pleiere til sine sykehus er å se hvor mange av dem som kan sies opp. Når forbundskansler Gerhard Schröder har fått de teknologiske inderne til Tyskland, skal de inn i virksomheter hvor det gjelder å kunne kvitte seg med dem. Er de unge nok, rekker de et par alternative år som ballettdansere.

Norge må effektivisere fordi det mangler arbeidskraft, sier utdanningsministeren. Men effektivisering betyr altså ikke bare å måtte klare seg i et samfunn som savner arbeidsføre, men enda mer å fjerne flest mulig av de arbeidsføre man har, å få dem til å forlate arbeidslivet i produktiv alder. Dette ballettdanseridealet innebærer ikke knapphet, men overflødiggjøring.

En grunn til å fjerne folk er selvsagt at alle tjener altfor mye, nordmenn er blitt for dyre, og Odda taper i konkurransen med lavkostland, et pent ord for det at folk blir underbetalt. Det får holde at bedriftslederne blir stadig dyrere jo flere de sier opp.

Også den nye sannheten om Europas underskudd utfordres. I den franske avisen Le Monde står artikler, også av eksperter, om at Europa regner slapt og passivt og feil når det i panikk vil importere en arbeidende millionhær.

Da hjulet ble børsnotert

IT-næringen fikk panikk da den kom i trøbbel, men det ville være uhistorisk om et teknologisk sprang stoppet midt i luften. IT-bransjens problem var økonomisk og midlertidig. Da hjulet ble oppfunnet, ville alle sikkert være med på det nye, og så ble det overinvestert i dette som gikk rundt og rundt akkurat som IT, og noen sa at nå må vi trekke oss ut før hjulet ender som en børsboble. Det gjelder å holde ut.