innblikk Grådighetskulturen er blitt et tema i norsk toppidrett. Representert ved fotballproffer som vil tjene mest mulig på sitt gode navn og rykte, ved en Lasse Kjus som uten betenkeligheter stiller opp i ølreklame og friidrettstopper som ikke lenger ser behov for å gå i takt med sitt forbund.

Med det har diskusjonen handlet om hvem som har rett til inntektene enerne genererer. Norske idrettsledere har kastet seg inn i diskusjonen med skråsikre oppfatninger. Og trusler om straff og bøter. Mye tyder på at de ansvarlige har befunnet seg flere langsider bak den generelle utviklingen i samfunnet og har hatt problemer med å snakke samme språk som utøverne.

Henger ikke med Det er betenkelig i en tid der Bosman-dommen allerede er et tilbakelagt stadium og der europeiske nasjoner holder fanen om fri flyt av arbeidskraft høyt hevet. Idrettsenerne bør ikke glemme fra hvilke små, stimulerende klubber og miljøer de kom fra, og bør føle en moralsk plikt til å gi noe tilbake. Også økonomisk. Men tvang er neppe det beste middelet.

Det har ført til boikott-trusler fra landslagsutøvere i fotball og friidrett og er samtidig i ferd med å lamme deler av norsk friidrett. Lokale utøvere blir skadelidende. Fotball— og friidrettsforbund mener bestemt at pengene siden blir kanalisert tilbake til breddeidretten, men slik føler ikke alltid grasrota det. I en klubb som Clausenengen er en godt fornøyd med det Ole Gunnar Solskjær har gitt tilbake. Og langt mindre tilfreds med støtten fra forbundet. I Bergen og ellers i landet raser friidrettsutøvere over forbundets manglende evne til å se helheten.

Egne veier 90-tallet så en formidabel utvikling på idrettsfronten der Norge tok grep og viste muskler på mange fronter. Ikke minst i fotball der vi fant vår egen modell. Med Egil Olsen som arkitekt og sterk trener, tok Norge steget opp i en elite vi aldri tidligere har vært i nærheten av. I andre idretter våget en å stole på egne krefter og hentet medaljer av edleste slag.

I ettertid er det ikke vanskelig å se at en Kjell Arve Husby hadde en helt spesiell innflytelse på OL-gullvinner Vebjørn Rodal. Treningsmetodene fantes ikke i noen bok. De var tuftet på norske idealer. Det ble samarbeidet på tvers av idrettsgrenene. Vi torde rett og slett å være annerledes. Norge gikk opp nye løyper, Norge gikk utenfor løypen.

Kunnskap og miljø Det var et fåtall utenfor Norges grenser som likte Drillo-stilen. Men den ga resultater for en liten nasjon som egentlig ikke burde ha muligheten til å nå opp i en så stor idrett som fotball. Kunnskap og miljø er de to viktigste faktorene for å trives. På den måten ble Norge en fotballnasjon å regne med. Mot alle odds.

Nå er fokus både i fotball og andre grener i ferd med å bli skjøvet fra det sportslige til det økonomiske. Den «engelske syken» gjorde sitt inntog på fotballandslaget etter hvert som Englands-proffene tok med seg deler av den engelske mentaliteten tilbake til Norge. Åpenheten som preget landslaget på 90-tallet ble borte. En hadde nok med trening, og etter hvert forhandlinger om stadig mer lukrative kontrakter.

Resultatet kjenner vi. I dag er Norge en nobody internasjonalt, en nasjon som neppe blir å se i neste VM-sluttspill. Enkeltspillerne er blitt rikere, fotballnasjonen og kollektivet Norge fattigere. Vi aper etter de andre, og da må en liten nasjon med få innbyggere og begrensede ressurser finne seg i å bli et nummer langt ut i rekken.

Bare ved å erkjenne våre svakheter og dyrke våre særegenheter har vi sjansen til å ta opp kampen med de beste. Da må det skapes et miljø der ledere, trenere og utøvere drar i samme retning. Egoismen og trangen til selvhevdelse har gjort utfordringen vanskeligere for idrettslederne. Dessverre tyder mye på at de er så opptatt med å forsvare allerede tapte skanser, at de ikke har hengt med i utviklingen. Derfor hersker det en tilstand av tilnærmet anarki blant norske toppidrettsutøvere om dagen.

Så lenge idrettsledere, utøvere og politikere diskuterer hvem som skal dele kaken og på hvilken måte, sakker norsk idrett akterut. Uten handlekraftige, fremtidsrettete idrettsledere og trenere er det ikke å vente at utøvere som ikke ser lenger enn til nesetippen, og som blindt forholder seg til sine personlige agenter og rådgivere, skal finne veien ut av uføret.