KJARTAN RØDLAND

Handelsministeren het Kåre Willoch, kulturministeren het Kjell Bondevik. Gode menn med dyktighet og handlekraft var de. Likevel la de ikke to pinner i kors da Norge holdt på å miste sin virkelige nasjonale sjel. I deres tid kunne både barken «Statsraad Lehmkuhl» og fullriggeren «Sørlandet» havnet på kulturens skraphaug, eksportert til spekulanter i utlandet eller omdannet til spiker ved et opphoggingsverft, slik det skjedde med mesteparten av vår krigstidsmarine. Hvis det ikke hadde vært for to skipsredere som forsto det landjordspolitikere ikke hadde begrep om.

Mer enn nådeskillinger

Det viktigste i komitéinnstillingen om de store skværriggerne er ikke anbefalingen om noen nådeskillinger fra staten til de seilskipsidealistene som ikke hadde vett til å gi opp. Det viktigste er holdningen: At sjøfartsnasjonen Norge bare kan overleve om den kan skape sjøfolk, ikke bare dataoperatører til flåten. Skværriggerne er ikke noe problem, de representerer en løsning!

Norges historie er en historie om sjø, skip og hav, det tynt befolkede innlandet har bare vært en liten margin i dette landet. Likevel har vi systematisk tatt vare på innlandshistorien, mens sjøhistorien bare kan avdekkes ved «marinarkeologi» på havets bunn. Ikke en eneste «nygaardsvolder» — fiskebåtene som en gang reddet kysten - finnes igjen, ikke en eneste hurtigrute, og det eneste fartøy av flåten som berget vår frihet for 60 år siden ble gjenskapt ved å berge et vrak på den svenske kysten. Et eneste fartøy, «Hestmannen» er igjen av handelsflåten som seilte i to verdenskriger - og den er ennå ikke seilklar igjen.

Fra «Svanen» til «BEF-en»

Likevel har miraklene berget vår historie. I dag har vi faktisk et tverrsnitt av vår skipsfartshistorie, fra «Svanen», vårt eneste lasteseilskip, til de store kystdampskipene, som «Børøysund», fjordabåtflåten fra gamle «Oster» til supermoderne «Bruvik» - det siste og beste av fjordaflåten som ble bygget på ti korte år etter siste krigen, og hele veien videre, Hardangerjektene, Nordlandsjekter, vengebåtene og de små havnefergene i Bergen og Kristiansund. Det aller nyeste tilskudd er den nyskapte «Brørvikskuto», vedskuta som mer enn noe annet enkeltfartøy ga liv til fjordene omkring Bergen.

Det er mer også: Norge er i dag det eneste land i verden som kan mønstre ute i verden med en hel flåte av store skværriggere, «Statsraad Lehmkuhl» fra stålseilernes siste storhetstid, fullriggerne «Christian Radich» og «Sørlandet» som representanter for den nyeste maritime historie, bygget i landets fattigste nedgangstider.

Av og til er lykken atskillig bedre enn forstanden. Landjords-nasjonen Norge, som alltid har hentet sine inntekter og sitt levebrød fra sjøen, har bevart et tverrsnitt av sjøens historie. Nærmer man seg Bradbenken, ser man ytterpunktene: «Statsraaden» og «BEF-en» side om side!

Ut på vinteren kan marinen ta imot det første kull av kommende offiserer som vet hva det vil si å seile - slik andre lands mariner har gjort i mange år, fra Mexico til Tyskland og Russland. De kommer fra et skip som teknisk kan seile til langt over 100-årsdagen i 2014, men fremfor alt har de med seg det viktigste, det sjømannskap som nå pensjonerte admiraler lærte om bord i de samme skipene.

Nyttige opprørere

Det var noen halsstarrige stortingspolitikere som tvang en uvillig regjering til å innse at skværriggerne kan bidra med langt mer enn de koster. Kanskje kan de trasse seg frem en gang til, og kreve ikke bare en bevaringsplan, men også en -bruksplan for hele veteranflåten, fra den havseilende «Hestmannen» til trusleperne i fjordene og havnene!