Saddam Hussein kan ha tenkt taktikk i to trekk. Sa han ja til våpeninspektørene, ville ikke USA få tilslutning til sin krigspolitikk i FNs sikkerhetsråd, i Europa og den arabiske verden. Så kunne han hale ut tiden med snakk om hvordan forholdene skulle legges til rette for inspektørene. Det betyr jo forskjellige ting for FN og Irak.

Men forhaling hadde sin grense siden FNs tålmodighet denne gang var forkortet på grunn av USAs utålmodighet. Da fikk våpeninspektører utplassert i Irak verdi som vern mot et amerikansk angrep, de ville tjene som et internasjonalt luftvern. For Bagdad ville det se slik ut: FN var sluppet inn, da kunne ikke USA gjøre noe.

Så gjaldt det å sørge for at inspektørene ikke snoket rundt etter eget hode. Har Saddam Hussein noe å skjule, vil han selvsagt ikke vise det frem og strippe regimet også politisk. FN krever å få drive detektivarbeid, regimet vil tilby manipulert sightseeing. Ikke alle sights skal ses.

Europeiske og arabiske stater med eller uten plass og vetorett i Sikkerhetsrådet sier at de må ta Irak på ordet, både fordi Saddam Hussein sier det FN har bedt ham si og fordi de vil unngå USAs krig. Så skal Irak bevise at det mener alvor. For Bush kom Iraks svar i veien. USAs dagsorden er ikke våpeninspeksjon, men avvæpning og fjerning av regimet. Bush gikk til FN for å demonstrere at det ikke nyttet å snakke om våpeninspektører mer, nå måtte det handles.

Bush truet Saddam Hussein med soldater og bomber, han truer Bush med våpeninspektører.

To forhold

To forhold, USAs posisjon som supermakt og Iraks steilhet, tvang arabiske land til å åpne for støtte til maktbruk mot Saddam Hussein. Det er vanskelig å overse USA, så det lignet et mønster. Arabiske og europeiske land advarte USA mot å gå til krig. President George W. Bush svarte med sitt doble ultimatum til FN og Irak, hvorpå stater som Saudi-Arabia, Egypt og Jordan tenkte høyt om en krig ført med mandat fra FN. Det skulle presse Irak til å la våpeninspektørene komme tilbake så krig ble unødvendig, ettersom FNs krav var innfridd. Men USAs forlangende er at Saddam Hussein skal vekk, og mannen går ikke frivillig.

Med inspektørene på plass i Irak ville trykket på de arabiske statene lette og USA bli presset til å avstå fra et angrep. Slik måtte også Saddam Hussein som nevnt tenke: Våpeninspektørene beskyttet ham enten som snakketaktikk eller ved å være i Irak, hvor forholdene kunne legges dårlig til rette for dem, men ikke så dårlig at de forsvant igjen med det samme.

Irak måtte kløyve FN fra USA og hindre byggingen av en krigsallianse. Det måtte levere en innrømmelse. Det var ingen betingelsesløs kapitulasjon. Saddam Hussein overgir ikke regimet som et konkursbo slik USA forlanger.

Fra al-Qaida til Irak

USA konsentrerer oppmerksomheten om Irak bare året etter at alt dreide seg om Osama bin Laden og al-Qaida. Flere grunner angis, også den infame: George W. Bush har fått beskjed av George senior om å ta mannen i Bagdad siden dad ikke fikk gjort jobben. Sønnen skal hevne sin far, som irriterer seg over at Saddam Hussein sitter der og flirer som en lett synlig fiende av USA. Den strategiske forklaringen går ut på at USA etter 11. september ikke ser Afghanistan som problemlandet, heller ikke Irak, men Saudi-Arabia, fullt av olje, men også religiøs og politisk spenning. Da må ny stabilitet skapes i området, og da må det umiddelbare problemet Saddam Hussein vekk.

Selv fremholder Bush at Irak fortsetter med planer for masseødeleggelsesvåpen og er involvert i internasjonal terror. Dette er andre fase i terrorkrigen. Men når Bush taler, gir han ikke mer informasjon enn den som finnes offisielt og offentlig tilgjengelig og som får andre land til å nøye seg med å si at vi får sende våpeninspektørene tilbake og se hva de finner.

Disse beskriver regimet i Irak som et beklagelig faktum, men til å leve med. Krig er verre. Har andre lands ledere fått foruroligende bevis under bordet, sitter de der med pokerfjes, av frykt for krigen.

Hva Bush ikke kan fremføre er at Irak er et diktatur, for det er Saudi-Arabia også, og den nye nære allierte i krigen mot terror, Pakistan.

USA har det

USA mener å ha potensen til å klare seg uten Kyoto-avtalen, uten den internasjonale straffedomstolen og nesten uten FN, NATO og Europa. Nesten, for et FN-mandat gir politisk ryggdekning og flere støttespillere når USA handler, og NATO og Europa er nyttige brutt ned i enkeltland som følger USA, som slipper å bindes av kollektive, handlingsbegrensende beslutningsprosesser.

Det siste året har analysen vært gjentatt: USA har evnen og viljen til ikke å godta det som andre stater har måttet tåle. Det har makten, og viljen til å bruke den, og forteller verden hva som må gjøres, hva USA akter å gjøre. Europa mangler makten, og mens USA reagerer instinktivt militært på trusler eller utfordringer eller konflikter, reagerer Europa instinktivt diplomatisk. Ting må ikke settes på spissen. Men når USA handler, rammes dets legitimitet av at det klarer seg uten Kyoto og uten straffedomstolen. Tilbake står da maktens pedagogikk.

Europa avstår fra å forstå seg som en makt, skriver den franske avisen La Libération, og fortsetter: Og Amerika under George W. Bush tillater seg en tiltagende diplomatisk isolasjon, overbevist om sin rett, sin misjon, sin uforlignelige styrke.