I februar møtte Forsvarsdepartementet sterk kritikk for innkjøp av israelske panservernraketter, og utenriksminister Jan Petersen forsikret at Norge ikke ville kjøpe flere våpen fra Israel.

Denne meldingen har tydeligvis ikke nådd frem, og søndag kveld mottok Forsvaret en forsendelse med mitraljøse— ammunisjon, innkjøpt fra Israel. I februar var innkjøp av israelske våpen betenkelig. Nå er det adskillig verre.

I løpet av de siste ukene har Israel gjort seg skyldig i de groveste brudd på folkeretten og menneskerettighetene, og demonstrert en sjokkerende forakt for sivile liv og rettigheter. Har Forsvaret gått glipp av dette? Er det ingen i hele Forsvaret som leser aviser? Har de ikke fått med seg at man kjøper våpen fra et land som systematisk angriper helsepersonell og henretter sivile på ulovlig okkupert land? Synes de det er helt greit å motta en israelsk våpenleveranse mens Amnesty Internasjonal etterlyser 8000 palestinere i Jenin, og Røde Kors fremdeles blir forhindret fra å redde liv?

Når Forsvarets overkommando ikke ser at dette er uakseptabelt, så er det departementets ansvar å utvise politisk ansvarlighet. Her har Forsvarsdepartementet ikke gjort jobben sin.

Forsvarsministeren forklarer fadesen ved å skylde på byråkratene i sitt eget departement, og hevder at denne våpenhandelen er blitt godkjent uten at hun er blitt orientert.

En slik forklaring er i beste fall urovekkende, og den avslører hvilken dårlig kontroll ministeren har over sitt eget departement. Av alle offentlige instanser burde i hvert fall Forsvarsdepartementet ha klare kommandolinjer og beslutningskanaler, spesielt når det gjelder noe så alvorlig som kjøp og salg av våpen. Her har det skjedd en svikt i departementets beslutningsrutiner, i tillegg til en alvorlig vurderingssvikt hos dem som har godkjent handelen. Kompetente og kunnskapsrike saksbehandlere i Forsvarsdepartementet har godkjent norsk innkjøp av israelsk ammunisjon, fullt klar over hva slags situasjon landet befinner seg i.

Denne vurderingssvikten understreker behovet for strammere retningslinjer for norsk våpenhandel. I dag er slik handel bare begrenset av våre forpliktelser ovenfor NATO, FN og EU, men er dette nok? Kan vi stole på at

Forsvarsdepartementet, uten et strengere regelverk, vil utvise humanitær og politisk ansvarlighet når det avgjøres hvem Norge skal handle våpen med? At israelske våpen i det hele tatt vurderes gir grunn til å trekke det i tvil.