18. mai i fjor. Kari Grindvik skulle foreta et uskyldig inngrep i livmoren for å bli kvitt voldsomme menstruasjonsblødninger. Men det utviklet seg lynkjapt til et mareritt av infeksjoner, operasjoner, amputasjoner og langvarig sykehusinnleggelse.

I dag, halvannet år etter, tar den sympatiske og forbausende kvikke 40-åringen imot oss i et adventspyntet hus med utsikt over sjøen i Skodje kommune, tre og en halv mil øst for Ålesund. Hun serverer kaffe og småkaker. Rundt oss lager ungene liv, og mannen, Arnstein Sæthre (40), kommer etter hvert hjem fra jobben.

Kari Grindvik har en sterk historie å fortelle nå like oppunder jul. En historie som endte godt til slutt.

— Jeg kunne jo ikke avslutte livet mens ungene var så små, sier hun til Bergens Tidende.

Liten risiko

Metoden som Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal i Ålesund brukte ved livmorinngrepet var ikke forbundet med noen risiko som Kari Grindvik visste om. Hun lå på sykehuset ett døgn. Da hun kom hjem, ble hun dårlig. Hun fikk voldsomme smerter i underlivet. Ved midnatt ble hun sendt i ambulanse tilbake til sykehuset i Ålesund. Mer husker hun ikke før hun elleve dager senere våknet igjen på intensivavdelingen ved Haukeland sykehus.

Hektisk kamp

I den tiden Kari Grindvik var bevisstløs kjempet legene en hektisk kamp for å redde livet hennes. Hun visste ingenting om hva kroppen ble utsatt for. Streptokokk A-angrepet førte til blodforgiftning, koldbrann og dødt vev. Begge beina måtte amputeres fra kneet og ned. Alle organene i underlivet ble fjernet, unntatt tarmsystemet, som var intakt.

Legene stod også klar til å amputere armene hennes, men unngikk det fordi hun ble bedre. Men de måtte likevel åpne opp armene for å drenere væske og fjerne vev. I dag har hun store arr på armene og nedsatt følsomhet og førlighet i hendene. Hun mistet en fingertupp, håret falt av i en periode og på et tidspunkt fikk hun total nyresvikt.

40 timers operasjon

— Hele meg var et stort operasjonssår. Jeg lå til sammen 40 timer på operasjonsbordet!

Det viktigste i dag er at Kari Grindvik lever. Og hun lever godt! Hun er like frisk som hun var da hun ble utskrevet fra sykehuset 4. oktober i fjor etter måneder med sårbehandling, pleie, fysioterapi og opptrening.

Mange trodde at hun skulle dø. I de mest dramatiske døgnene hadde faktisk kirurgen skåret vekk så mye av henne som han torde. Naboer og venner i Skodje så seg hver morgen bekymret rundt etter et flagg på halv stang. Senere, etter at hun kom seg, ble hun forespeilet et liv i rullestol, og at hjemmet hennes ville se ut som en institusjon.

Spådommer til skamme

Den tidligere seksjonssjefen ved Ålesund trygdekontor har gjort alle disse spådommene til skamme. Den høyre hånden, som ekspertisen trodde ville bli helt ubrukelig, broderer hun i dag bunader med.

— Hjertet mitt er sterkt, og jeg kan leve til jeg blir gammel og grå. Jeg er sjelden forkjølet. Jeg pleier å si at det er fordi jeg alltid er varm på beina, sier Kari Grindvik.

Hun tenker seg litt om når BT spør om det hun har vært igjennom egentlig kan kalles en solskinnshistorie.

— Jeg synes jo det er fryktelig urettferdig at jeg skulle blir syk. Men nå går det bare fremover og oppover hele tiden. Så kanskje er det en solskinnshistorie, sier hun og ser spørrende bort på ektemannen Arnstein.

Fortsatt nyforelsket

De to er fortsatt nyforelsket, avslører Kari Grindvik. De giftet seg syv måneder før hun ble syk. Han var i nærheten av henne hele tiden mens hun var på sykehus i Bergen.

— Jeg ville vel aldri tro at det skulle gå på verste måten. Jeg mobiliserte en optimisme som trosset all fornuft, sier han til Bergens Tidende. Kari Grindvik er i dag en svært aktiv kvinne, akkurat som hun var før hun ble syk.

Hun har sagt fra seg jobben i trygdeetaten, men jobber likevel noen timer i uken som leder og sekretær for forliksrådet. Hun er syngende leder i kirkekoret, er med i styret i skolekorpset og i et par hyttestyrer. Friluftsinteressen har hun ikke gitt opp. Med litt støtte og hjelp går hun fortsatt i fjellet.

Prisen på et liv

Kari Grindvik er et levende bevis på at intensivbehandling virker. Noen mener at intensivmedisinen kanskje er for dyr i forhold til resultatene. Mange dør jo likevel. Til det har Kari Grindvik ett svar:

— Jeg har aldri vært i stand til å måle et liv i penger.

TROSSET DØDEN: Kari Grindvik ville ikke dø, i hvert fall ikke når barna var så små. Etter halvannet år er hun kommet seg på beina igjen, bokstavelig talt.
FOTO: SVEIN-ARNE TOLLÅS