Av Håkon Randal

Norges Forsvarsforening har utøvet sitt informative og forsvarsmotiverende arbeid i 115 år.

NFF – dens kvinner og menn – har gitt råd, formulert sin strategi og påvirket sin samtid i dramatiske perioder av Norges historie, og uten tvil vært en stabiliserende faktor gjennom sitt dype motiverende arbeid og konstruktive støtte til et levende og fleksibelt forsvar.

NFF har også til tider talt våre politikere imot når medlemmene mente at det ville gavne vår norske forsvarslinje og dermed vårt forsvar.

Gang på gang har veksling mellom krig og frigjøring engasjert både til kollektivt samhold og glade fester i vår historie. Og hver eneste gang etter tunge tider trodde mennesker at endelig var vi ved den fred som skulle være basis for begynnende arbeid til gagn og nytte for vår nasjon og en verden i forandring.

1905 og årene opp til junivedtaket, var stappfulle av optimisme – og våre skapende kunstnere ga menneskene verdier å tro på.

Første verdenskrig rev bort optimismen og stoppet unge mennesker i deres arbeidende utfoldelse for en ny og sterk nasjon. Men freden og opprettelsen av Folkeforbundet la grunnlaget for nye håp, arbeidsro og fremtidstro.

Men så – enda en gang eksploderte Europa i brutalitet og menneskeforakt. Også vårt land fikk betale dyrt for våre forsvarsforsømmelser. Her kan det passe med en liten digresjon: Junivedtaket i 1905 er for all ettertid knyttet til statsminister Michelsens innsats.

I 1940 var det en annen bergenser som sa nei til okkupantene – C.J. Hambro – og endelig kan historien fortelle at det var i denne byen Bjørnson fikk inspirasjonen til vår fedrelandssang – «Ja, vi elsker dette landet».

To absolutte Nei og et malmfullt Ja.

Tyrannenes fall i 1945 ble etterfulgt av den «kalde krigen». Men vi kan glede oss over at det var menneskenes frihetstrang som vant denne krigen. Vårt og andre land sin uttalte forsvarsvilje innga trygghet mot menneskekalde ideologier.

NFF har jobbet med styrke for å avverge vansker og kriser i hele 115 år ved å kjempe for et skikkelig forsvar. Organisasjonens oppgaver i dag er kanskje større enn noen gang.

I alle historiens bølgedaler fra 1886 og til Bergen i juni 2001 – har ingen tyrann, ingen diktator vunnet det avgjørende slaget – ganske enkelt fordi menneskets frihetstrang og iboende styrke ikke kan overvinnes. Men så må vi heller aldri glemme at vår klippefaste tro på og vilje til et fungerende forsvar representerer et solid bolverk mot fiender og samtidig et fundament for demokratiet.

Kort fortalt sier dette oss at vårt arbeid i NFF nytter.

NFF har alltid bedt nordmenn ta vare på verdien av å operere fritt og i frihet under ansvar. Videre at vi skal være villige til å betale for friheten ved å forsvare den og i tillegg sette en stopper for dem som destabiliserer de verdier som er frihetens fundament.

Vi glemmer så altfor lett hva individets trygghet virkelig betyr i perioder med velstand og arbeid. Og det som blir skjøvet ut på sidelinjen i fred, mister så lett sin motiverende kraft når farene oppstår. Til tider kan det synes som om mennesker glemmer grunnfundamentet for frihet – når alt går bra tilstrekkelig lenge.

I fredstid skal vi beskikke vårt hus. Den lærdommen skal vi innprente hos dem som i dag med åpne øyne overser historien som læremester.

Humanisten Wiesel har med styrke talt om «det å være likesæl» som vår tids største fare. Øverland formaner oss om ikke å tåle den urett som rammer andre. I realiteten sier begge det samme, fordi de forsto at glemmer vi og unnlater vi – så glemmer òg slekter etter oss – så unnlater også mennesker etter oss å gjøre sin plikt.

Akkurat nå må vårt forsvar utstå dramatiske reduksjoner. I en slik situasjon er det NFF sin plikt å samle folk om det som kan motivere til interesse og innsats for Forsvaret og Forsvaret sine ideelle målsettinger.

NFF har bruk for mange aktive deltakere – mennesker som kan motivere og stimulere til å holde forsvarsviljen levende. Mennesker som kan være med å vise vei bort fra det likesæle og til engasjement. Med en gjennomborende reduksjon av mannskapsstyrkene i vårt forsvar, kan vi miste det folkelige engasjement. For å unngå akkurat det, så er våre forsvarsforeninger viktigere og åpnere enn noen gang – og vår vilje til å støtte Forsvaret er like urokket som alltid.

I våre kommuner er det etablert et apparat til forebygging av kriser ved å analysere risikoen for uhell. Dermed kan vansker unngås – og andre kan dempes ved en gjennomtenkt og planriktig innsats.

Også NFF må bruke varierende veivalg i sitt arbeid.

Derfor er det så viktig at medlemmene har gode erfaringer fra et spekter av virkefelt. Mennesker med erfaringer fra kommunale risikoanalyser kan uten tvil tilføre NFF kunnskap og kjennskap. Det samme resonnementet kan anvendes overfor Sivilforsvaret. Vårt sivilforsvar og vår sivile beredskap gir kunnskaper som NFF har bruk for i sitt samvirke for vårt totalforsvar.

Alle de som utfører og har utført oppgaver i FN-regi og i NATOs tjeneste, er viktige ressurspersoner. Videre er det uten tvil slik at alle offiserer som nå slutter i Forsvaret, kan støtte opp om den sivile forsvarsvilje gjennom aktiv innsats i NFF. Slike ressurspersoner kan med styrke være budbringere til yngre og nye generasjoner. Vi trenger mennesker som kan fortelle at frihet koster – at frihet er grunnlaget for våre skapende aktiviteter.

«Two is a company – three is a crowd.» Mange gjør sterk.