Det var nok snarere galgenhumor enn ekte glede som preget regjeringsmedlemmene da de i går markerte toårsdagen i maktens høyborg.

Det meste butter imot. Velgerne har flyktet, og særlig KrF er ribbet. Jakten på en syndebukk er i full gang. Valgerd Svarstad Hauglands eneste trøst er at hennes kollega, Lars Sponheim, også er på vei inn i uværet. I Venstre ønsker over halvparten av fylkeslederne ny kost.

Hestene bites

Det er når krybben er tom at hestene bites. KrF er på felgen. 5,3 prosent oppslutning, viste Opinion-målingen i Aftenposten fredag. Det er 7 prosentpoeng lavere enn ved stortingsvalget for to år siden. Er det rart at panikken griper om seg når partiet er blitt halvert? Men er det nødvendigvis Valgerd alene som bør ta støyten? Er ikke hele partiet i ulage?

Kan det ikke like gjerne henge sammen med dyptgående misnøye med regjeringssamarbeidet, med KrFs uttelling, så å si?

«KrF har ikke lenger noe «prosjekt» som det kjemper for», svarer en statsråd fra et annet parti. Etter kontantstøtten og Verdikommisjonen er partiet blitt blodfattig. Det hjelper ikke engang at KrF har statsministeren å smykke seg med. Tidligere velgere mener åpenbart at de ser en keiser uten klær.

Legger ikke bånd på seg

Helt oppe i toppen av partiet er man derfor i villrede — og gjør ikke all verden for å legge bånd på seg. Og det er Valgerd som får gjennomgå. Håndteringen av den ulykksalige Medhaug-saken i sommer er bare ett ankepunkt. Partilederen rotet det til for seg allerede ved regjeringsskiftet, om vi skal tro den åpenhjertige veteranen som betrodde seg overfor undertegnede:

«Hadde hun enda valgt å bli sosialminister! Da kunne hun ha profilert seg på saker som er viktige for KrF og som hun ville ha mestret», lyder hjertesukket.

«Som kulturminister disse to årene har hun knapt vært noen suksess. Det ble raskt avslørt i kulturmiljøene at hun tok heller lett på «hjemmeleksen».

Men det var ikke bare Valgerd som gjorde en bommert da hun valgte å bli kulturminister. «Vi kom i det hele tatt lite heldig fra fordelingen av statsrådspostene i regjeringen den gang,» er det neste hjertesukket.

Oppgitt og lei seg

Samholdet på topplan i KrF må være helt oppsmuldret for tiden. Ensomheten må være drepende. Hvem kan man egentlig ha tillit til? Intern motstand og indre partislitasje har gått sterkt inn på Svarstad Haugland. Hun føler dette som en større påkjenning enn angrepene i pressen. Hun er derfor oppgitt og lei seg og er fristet til å trekke seg fra hele greia.

Valgnederlaget gikk hardt inn på henne, og det var partilederen selv som bare to dager etter svimeslaget tok initiativet til å oppnevne et evalueringsutvalg, populært kalt «havarikommisjon». Den skal analysere valgresultatet og finne ut hva som gikk galt i høst.

Med fylkeslederen i Vest-Agder KrF, Oddvar Hodne, som leder, vil utvalget forsøke å vise vei i mørket i et notat til landsstyret 7. og 8. november. På grunnlag av oppunder 1000 innkomne råd fra ulike deler av partiet kan det bli nødvendig å gripe til en sterk medisinkur.

Valgerd Svarstad Haugland sier til Vårt Land at hun er forberedt på å få råd om å gå av som partileder:

«Hadde eg ikkje vært førebudd på det, ville eg ikkje sett ned evalueringsutvalget», er ordene hun bruker.

Oppvaskmøte?

For Valgerd Svarstad Haugland er det tre alternativer:

Det mest ønskelige - for henne - er tross alt å fortsette som partileder og statsråd frem til landsmøtet i 2005, i håp om at uroen og misnøyen gradvis legger seg.

Et annet alternativ er å tre ut av regjeringen for å vie all sin kraft om ledervervet, i tillegg til et lett komitéverv i Stortinget.

Det tredje alternativet er å melde sin avgang på landsstyremøtet i november, etter å ha studert «havarirapporten», og så innkalle til ekstraordinært landsmøte tidlig i vår. Men det er også det mest dramatiske.

Vil partiet virkelig ta sjansen på å arrangere et slikt «oppvaskmøte» for åpen scene? Velger man en slik løsning, betyr det ødeleggende lederdebatt i flere måneder fremover. For Valgerd har selvsagt også sine støttespillere som utvilsomt vil reagere med avsky mot et spill hvor hun skal ofres.

Selv om hun tar regien og forklarer avgangen som «frivillig», vil den brutale og reelle forklaringen være at hun er kastet. Det nytter i så fall ikke å snakke seg fra det. Dermed går hun av i vanære.

Kan partiet virkelig se seg tjent med det?

Ingen søndagsskole

Valgerd Svarstad Haugland står nå i sin verste politiske storm noensinne etter at hun ble valgt som leder i KrF i 1995. Andre har riktignok opplevd det samme. Men det er tjue år siden KrF sist hadde en opprivende lederstrid. Det var våren 1983, da den oppadstigende Kjell Magne Bondevik tilrev seg makten og skjøv Kåre Kristiansen brutalt til side med den snedige setningen: Jeg ønsker ikke å ta gjenvalg som nestleder i partiet.

Ja visst har det vært perioder da heller ikke KrF har vært noen søndagsskole.