TOR MIDTBØ statsviter

Valgdeltakelsen synker, stortingspolitikere er bekymret, og foreslår en ny valgordning. Hvis målet er overfylte stemmelokaler, vil skuffelsen bli stor.

Men det er ikke måten valgene gjennomføres på som skremmer velgerne bort. I stedet for å diskutere spørsmål som kumulering og forhåndsstemmegivning, burde oppmerksomheten vært rettet mot innholdet i politikken.

Valg må bety noe

I et demokrati bør det være en sammenheng mellom hva velgerne uttrykker ved et valg og politikken som føres etter valget. Uten en slik sammenheng blir stemmegivningen en symbolsk og innholdsløs handling: Dersom politikken ikke spiller noen rolle, har velgerne ingen rolle å spille.

Det er mulig å finne presise svar på hvorvidt det skjer en omlegging av den offentlige politikken i forbindelse med valg. Hovedproblemet er imidlertid å finne ut hva partiene egentlig ønsker. Partiprogrammene er sjelden til hjelp. Historikeren Jens Aarup Seip formulerte det slik: «Vi studerer løfter, ikke deres oppfyllelse, vi hører kramkarer på markedet, men ser ikke varen levert.» Partiprogrammene opererer på et så generelt og uforpliktende plan at de umulig kan identifisere klare partipolitiske motsetninger. Derfor må spørsmålet angripes fra en annen vinkel, som ved å peke på to partipolitiske hovedmål.

Det første målet er å få gjennomslag for grunnleggende ideologiske og politiske idéer, mens det andre består i å vinne valg og komme i maktposisjon. I praksis vil ofte det ene målet utelukke det andre.

Politikk uten effekt

Lenge rådet oppfatningen at det var de ideologiske målene som styrte politikken. Oppfatningen bygget først og fremst på studier fra 1970— og 80-tallet, som fant at arbeidsledigheten i OECD-landene var lavere, og de offentlige utgiftene høyere, når sosialdemokratiske regjeringer satt med makten. Sett på bakgrunn av den tradisjonelt sterke venstre-høyre-skillelinjen i norsk politikk, skulle vi forvente tilsvarende forskjeller her. Den gang ei.

Selv om regjeringene stadig presenterer nye tiltak og reformer, er det umulig å finne systematiske og forutsigbare endringer i de brede politikkområdene. Sysselsettingen og det offentlige forbruket øker ikke nevneverdig når Arbeiderpartiet regjerer, og inflasjonen avtar heller ikke når borgerlige politikere inntar regjeringskontorene - snarere tvert imot.

Studiene viser at det er de internasjonale konjunkturene snarere enn de partipolitiske motsetningene som driver den økonomiske utviklingen. Dette er jo ikke så overraskende når vi tenker på at den norske økonomien både er åpen og liten. Selv om Norge har vært en «øy i et hav av arbeidsledighet», har de internasjonale dønningene tidvis slått langt inn på land.

Denne sterke påvirkningen utenfra er et tankekors. Det er for eksempel liten tvil om at de økonomiske reformene under Ronald Reagan hadde internasjonale ringvirkninger som var merkbare også i Norge. Betyr dette at amerikanske valg er viktigere for norsk økonomi enn norske valg?

Oppsving før valg

Norske regjeringer er ikke fullstendig avmektige. Men mønsteret som avtegner seg er uforenlig med politiske festtaler, og kan bare forklares med utgangspunkt i machiavelliansk kynisme og moderne politisk økonomi. En populær teori sier nemlig at velgerne vil belønne regjeringen i økonomiske oppgangstider, og straffe den i nedgangstider. Det gjør det fristende for regjeringen å skape en såkalt økonomisk valgsyklus. En slik syklus vil ta form av et kunstig økonomisk oppsving i perioden rett før et valg, fulgt av innstramminger kort tid etter at valget er avholdt.

I de fleste demokratier vil upopulære politiske tiltak iverksettes i god tid før kommende valg, og norsk politikk er ikke noe unntak. Allerede på 1950-tallet la fremtredende økonomer som Petter J. Bjerve merke til en klar valgsyklus i boligbyggingen; byggeløyvene økte markert før stortingsvalget for så å avta like markert etter valget. Flere statistiske analyser viser da også at det offentlige og private konsumet, samt sysselsettingen, har vært markert høyere i valgår enn ellers i norsk etterkrigstid. Tendensen er særlig tydelig i perioder der regjeringen har flertall på Stortinget og dermed har større kontroll over utformingen av den økonomiske politikken.

Velgerne vet det

At norsk politikk er preget av en betraktelig avstand mellom liv og lære, mellom retorikk og politikk, er en uttalelse på linje med at kongen går i nye klær. I motsetning til en del desorienterte akademikere, og politikerne selv, har de fleste velgere skjønt tegningen for lenge siden.

Skal valgdeltakelsen stige, må de politiske målene bli tydeligere, og viljen til å følge målene større. At noe slikt skulle skje er imidlertid utopisk og kanskje ikke engang ønskelig.

Partiene trekkes inn mot det ideologiske sentrum blant annet som følge av globalisering og desimeringen av lojale kjernevelgere.

Når det gjelder ønsket om klare regjeringsalternativer er ikke svaret åpenbart. Kanskje er det like greit at partiene ikke har noen betydning? Stadig forandring betyr ikke nødvendigvis stadig forbedring. Eksempelvis var den stadige omleggingen av den britiske økonomiske politikken fra en regjeringsperiode til en annen - oppsummert i uttrykket «manifesto-madness» - en viktig årsak til stagnasjonen i økonomien i etterkrigstiden.

Vi må innse at mangel på klare alternativer, og behovet for ansvarlighet og stabilitet, har en politisk kostnad: Den politisk temperaturen blir lav. Sviktende valgdeltakelse reflekterer kun denne situasjonen, og er ikke en årsak til den. Stortingets behandling av lovforslagene i høst kan dermed sammenliknes med en lege som, når termometeret viser urovekkende temperatur, behandler termometeret i stedet for pasienten.