1. september 2001 satte George W. Bush USAs dagsorden, og i forrige uke ble mellomvalget en seier for Bush som leder, selv om amerikanerne ikke lengter etter en golfkrig til. En styrket Bush viser også sin makt i FN. I Israel gir meningsmålinger flertall i det kommende valget til Ariel Sharons Likud og partiene ytterst til høyre. Kamp mot terror går foran, skriver journalist Georg Øvsthus.

Valgscenen ble håpløs for USAs demokrater. Teksten var skrevet av republikaneren Bush og ga dem birollen i et patriotisk stykke. Enten er dere for oss eller med terroristene, sa han, og det såkalte mellomvalget skulle da uttrykke viljen til forsvar av det amerikanske samfunnet og de amerikanske verdiene, best ivaretatt av Bush og republikanerne.

Avgjør innenrikspolitikk USAs valg, forente 11. september 2001 det internasjonale og det nasjonale i stikkord som trussel og lederskap.

Demokratene kunne ikke være imot USA. Kongressen kom Bush i møte da han bad om en Irak-resolusjon til å slå i bordet med i FN så han kunne få den resolusjonen han ønsket også i Sikkerhetsrådet. I valgkampen måtte demokratene bekrefte patriotismen for å bli ferdig med den saken og gå løs på økonomien, som presidenten foretrakk å bli fort ferdig med.

Men mannen som måtte ha hjelp fra dommere for å bli president var nå som Ronald Reagan blitt teflonpresidenten. Intet bet på Bush, selv ikke skandalene i en storkapitalisme han selv har hatt tette bånd til.

Bush-faktoren

Presidentens parti skal etter regelen gå tilbake i mellomvalg. Det er straffen for at presidenten ikke har utrettet på to år det han trenger mer enn fire år på å få til. Noen ganger foretrekker derfor kandidatene ikke å få hjelp av sin president i valgkampen. Det går dem bedre hvis de lar velgerne forstå at denne mannen har de ikke mye til overs for de heller.

Det ble sagt at Bush gjorde mellomvalget til en folkeavstemning om ham selv og hans politikk, mot terror og Saddam Hussein og alt som ondt er, i forvissning om at amerikanerne slutter opp om presidenten når faren truer. Målinger valgdagen viste imidlertid at et mindretall stemte som de gjorde på grunn av Irak. Bush-faktoren var viktigere, og det lønnet seg for republikanerne å få hjelp av sjefen i valgkampen.

Altså personen? Det henger sammen ved å si at Bush etter 11. september i fjor fremsto som Lederen. Kombinert med hans erfaring som valgkjemper ga det sterk effekt, selv om amerikanerne som britene ikke lengter etter å få krige med Saddam Hussein. Bush vinner valg for republikanerne, statsminister Tony Blair vinner meningsmålingene for Labour.

Det nyttet lite for Clinton, en ekspresident, å dra rundt for å hausse opp demokratene eller at Walter Mondale ble gjort til kandidat for å drive valgkamp i troen på at husker-du-program er populære. Bush tok steget fra et presidentvalg som ble kalt historisk fordi det var så tvilsomt til et mellomvalg som også ble historisk, fordi hans parti gjorde det så godt.

Løftet

I Israel måtte Ariel Sharon varsle valg snarere enn planlagt da koalisjonsregjeringen raknet. Det israelske arbeiderpartiet grunnga bruddet med økonomiske argumenter, men hadde ikke mer hell enn demokratene i USA med å trekke inn slikt. Israel har et fattigdomsproblem. Det fremsto som vikarierende motiv for en arbeiderpartileder som ville manøvrere seg fri til å møte utfordrere i partiet og deretter et valg.

Sharon ble statsminister på løftet om å gi israelerne sikkerhet. Han skulle stanse palestinsk vold og terror, og oppgaven hadde prioritet. Motstanderne svarte at fred krever ikke bare soldater, men også en fredspolitikk. Først slutt på vold og terror, palestinsk vold og terror, sa Sharon. Deretter forhandlinger. På Sharons vilkår. Kritikerne sa at på slike betingelser ble det ingen fred.

Sharon har ikke fått slutt på militante palestineres aksjoner, selvmordsbombene fortsetter å smelle. Man kan tenke seg to reaksjoner hos israelerne: 1. Sharon har mislykkes. Her er verken slutt på terroren eller håp om israelsk-palestinske forhandlinger. 2. Sharon har handlet resolutt med nødvendige midler. Trusselen er akutt, da får alt det andre følge senere. Og det er ikke sant at Sharon ingenting har fått til, han har rettet drepende slag mot militante grupper. Uten å knuse dem.

Ifølge meningsmålingene etter regjeringsbruddet, de ga flertall til Likud og de religiøse og ytterliggående småpartiene, reagerer israelerne etter punkt 2. Sharon har som Bush skrevet stundens dagsorden. Israel er truet, og første bud er forsvar. Men det kommer flere målinger, og andre har fortalt om behovet for en forhandlingspolitikk og om et annet syn på de jødiske bosettingene enn Sharons.

Den samme kampen

I fjor høst fastslo Bush at Sharon drev den samme kampen mot terrorismen som USA, og Yasser Arafat og hans palestinske selvstyre ble assosiert medlem av Ondskapens akse, en status Arafat bidro til med et dobbeltspill på fred og ufred for å tekkes både USA og et palestinsk publikum, som Sharon ikke tektes.

Bush måtte likevel be Sharon innordne sin krig i USAs større kampanje og hensyn, det vil si dempe virkemidlene så Washington kunne få arabiske stater på lag først mot Afghanistan og deretter mot Irak.

Den amerikansk-israelske parallelliteten er også konkret. Det meldes at CIA sto bak et rakettangrep som tok livet av antatte al-Qaida-medlemmer i Jemen for noen dager siden. Det minner om den israelske likvideringspolitikken. Terrorgrupper og nettverk skal tas ved å plukke ned antatte ledere og ellers ved å lamme handlingsevnen der man kommer til og med de midler som behøves.

Bush drev valgkamp som handlingens mann. Sharon vil føre den mot Arafat spesielt og terrorister generelt, og dessuten mot Benjamin Netanyahu. Ikke før hadde Sharon gjort ham til utenriksminister, så kom Netanyahu med den ikke-nyhet at han vil ha jobben til Sharon og akter å få den etter valget på nyåret. De to er rivaler om å representere den harde linje i konflikten med palestinerne, og da vil Netanyahu si at Sharon ikke har vært tøff nok. Er Bush enig?

Georg Øvsthus