De folkevalgte er mer opptatt av gjenvalg enn langsiktig og god forvaltning av våre felles anliggender, hevdes det rundt kjøkkenbordene. Og om politikerne har gode intensjoner blir de likevel lakeier for de store aktører i næringslivet via ressurssterke lobbyister og informasjonsrådgivere. Med mindre mediene velger sine overskrifter slik at politiske vedtak blir presset frem — som for eksempel i barnehjemssaken i Bergen, rår den politiske unnfallenhet. De folkevalgte på sin side, hevder at velgerne er uengasjerte og uvitende, som Sortevik så klokt formulerte det: «Det burde vært stemmeplikt ikke bare stemmerett.»

Folket som knapt gidder å gå til stemmeurnene må nødvendigvis ha en oppfatning av at valget ikke betyr noe særlig for hvordan livene deres arter seg, at deres stemme ikke teller. Partiene synes så like at det er likegyldig hvem av dem som innehar årets æresbevisning som valgvinner, for kobbelet av valgtapere biter seg fast i buksebeina til vinnerne og sørger for å holde på sitt. Eller er det andre grunner for folkets likegyldighet og manglende engasjement ved lokalvalget?

Politikkens indre liv, her vest som andre steder, er stadig mer underholdningspreget og synes nå og da direkte inspirert av foregangsmenn lenger vest. Terje Søviknes ble i fjor utrop til Os' egen Bill Clinton, og mediene malte med bred pensel om seksuell aktivitet. I år er det knapt førstesider nok til å formidle det disneyinspirerte melodrama som utspiller seg i Os kommune, også kalt Lykkeland på folkemunne. SV-representant Otterskred er utvist av kommunestyret, og vil melde sin eiendom ut av Os kommune og erklære den som egen presidentstyrt republikk. Dette er med skam å melde en ren kopi av en flott historie som var trykket i Donald Duck for noen år siden.

Om Os kommune med sin selvstendige republikk vil gå under navnet Osmerika eller Utospia, er jo revnende likegyldig for det store flertall. Om Bergen kommune får en ordfører ingen husker navnet på, en lokal Onkel Skrue eller en Tante Sofie er neppe avgjørende for deltakelsen ved neste valg. Spørsmålet som er mer interessant er hva medienes presentasjon av det politiske liv har å si for allmennhetens oppfatning av politikk og politikere. Inspireres ungdom til å engasjere seg i politikk? Blir herr og fru Sofavelger lokket ut av de myke lune puter ved neste valg for å gi sin stemme?

Eller blir sofavelgerne sittende foran tv-skjermen og se våre politikere delta i fjernsynets lørdagsunderholdning, delta i prateprogrammer, uttale seg om nye slankemetoders innvirkning på egen vekt, eller bli grillet i debattprogrammer ledet av durkdrevne journalister som har vært utenrikskorrespondenter i USA og lært hvordan politikere skal grilles? Mens ungdommen lener seg tilbake med latterveggen på vidt gap og nyter Norges voksende komikerstand sin harselas over all idiotien som utspiller seg i politikken?

Marianne Raa