Under overskriften «Slett diktatorgjelden» hevder Hungsnes at utviklingsministeren ikke er opptatt av gjeldsproblematikken for diktatoriske regimer, og at hun har valgt å spille på lag med de rike fremfor verdens fattigste.

Allerede i 1998 lanserte utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF) en egen gjeldsplan som gjorde at Norge var først ute med å ettergi 100 prosent av gjelden til de fattigste landene. Etter denne planen gir Norge gjeldslette i tillegg til annen bistand ved at vår gjeldslette ikke belaster bistandsbudsjettet.

Vi arbeider kontinuerlig for at gjeldsletten skal bli så omfattende som mulig, og at den ikke skal gå på bekostning av annen bistand. Norge sto derfor sentralt i opprettelsen av det internasjonale initiativet for gjeldslette for de fattigste landene ( Heavily Indebted Poor Countries Inititative — HIPC) . I dag ser vi at en av de største utfordringene for dette initiativet er å sikre at de rike landene kompenserer kostnadene som gjeldsletten påfører de internasjonale utviklingsinstitusjonene. Sletting av gjeld er dessverre ikke en kostnadsfri øvelse. Store deler av den gjelden som etter planene skal slettes, finansieres gjennom kapital fra blant annet utviklingsfondet til Verdensbanken. Lykkes vi ikke med å fylle opp for dette kapitaluttaket, vil gjeldsletten medføre redusert bistand og dårligere lånemuligheter. Da blir de fattigste landene nok en gang tapere.

Gjennom HIPCvil om lag 40 av de fattigste landene i verden få redusert sin gjeld med rundt 2/3. Her snakker vi om summer opptil 50 milliarder US-dollar som vil bli frigitt for fattigdomsbekjempelse som investeringer i helse og utdanning. Etter å ha mottatt full gjeldslette, forventes disse landene å bruke rundt to prosent av BNP på gjeldsbetjening, mens fire ganger så mye vil bli brukt på sosiale sektorer. Når de fattigste landenes gjeld på denne måten ettergis, betyr dette også at det meste av den såkalte «illegitime gjelden» faktisk blirslettet. Dessverre synes det som om Changemaker ikke klarer å følge med i timen når de hevder at utviklingsministeren ikke er opptatt av «diktatorgjelda», som de kaller det. Jeg vil gjerne kommentere et par av eksemplene Hungsnes trekker frem:

Når Changemaker trekker frem Sør-Afrikas gjeld fra apartheidtiden overser de at dette nesten uten unntak er gjeld til private banker, og ikke til rike lands regjeringer, eller institusjoner som Verdensbanken og IMF. Denne gjeldsbyrden skiller seg dermed fra det som er tilfelle for de fleste fattige land. Dette gjør at det er svært vanskelig å få slettet store deler av Sør-Afrikas gjeld. Norge arbeider hardt for at også de private bankene skal ettergi gjeld under HIPC, men selv når det gjelder de aller fattigste landene viser dette seg å være en meget tøff kamp.

Hva gjelder Kongo under Mobutu Sese Seko, er det ikke tvil om at diktatoren beriket seg personlig på låneopptak i statens navn. Kongo vil imidlertid nå få gjeldslette under HIPC. Dette vil trolig redusere gjeldsbetjeningen med hele 80 prosent. Dermed ser vi at mesteparten av Kongos gjeld faktisk vil bli ettergitt. For øvrig har landet ikke betjent sin gjeld på svært lenge. Man bør derfor se på andre forhold enn tyngende gjeld når en skal forstå hvorfor dette ressursrike landet lider.

Når det gjelder u-landenes innflytelse i Verdensbanken og IMF, er dette et tema som nå står svært høyt på dagsordenen, både hos utviklingsministeren og i institusjonene selv. Spørsmålet om demokratisering av Verdensbanken og IMF bør likevel ikke betraktes kun med utgangspunkt i stemmevekt, slik Changemaker gjør. I motsetning til tidligere skal nå bistand fra Verdensbanken og IMF baseres på nasjonale utviklingsstrategierutformet av utviklingslandene selv. Det er en forutsetning at strategiene skal utarbeides og gjennomføres ved deltakelse fra befolkningen i de aktuelle landene. På akkurat dette området er utviklingsministeren blant dem som mest iherdig har arbeidet for at både det sivile samfunn og folkevalgte organer - ikke kun regjeringene - skal delta i denne prosessen. Gradvis vil de nasjonale utviklingsstrategiene bli av vel så stor viktighet som stemmevekt når det gjelder å styrke innflytelsen til de fattigste landene, og tvinge både institusjonene, giverlandene og regjeringene i u-landene til å bli mer ansvarlige overfor de fattige.

David Hansen (KrF), politisk rådgiver for utviklingsministeren