Dermed stilles også spørsmål ved selve konteksten kunstverkene står i og den tradisjonen de skriver seg inn i. Dette aspektet blir unektelig mer kontroversielt når anledningen er Riksutstillingers 50-årsjubileum. Men det er både urimelig og feil å ta den diskusjonen som utgangspunkt for en generell kritikk som skulle ramme de enkelte kunstverk, og dertil sette kunstnerne fullstendig i skyggen for kuratorenes vidløftige ambisjoner. I BT 16. september står Øystein Hauges feiltrinn på trykk. Han forventet en kavalkade, og ble i stedet henvist til en mangetydig presentasjon av eldre og nyere kunst som fra ulike innfallsvinkler gikk sammen om å tematisere den sosialdemokratiske opplysningstanken «Kunst til folket». Hauges innlegg var ment som en drepende kritikk, men ble i stedet et riktig så sjenerøst bidrag til debatten Ekeberg i utgangspunktet etterlyser. Konseptets invitasjon til debatt er også en avvæpningsmanøver for dem som ikkje makter å skille mellom det kunstpolitiske siktemålet, de enkelte kunstverks egenart, og viktigst: grunntonen av alvors nærvær og lun ironi som på mesterlig vis er etablert som dialog mellom de historiske og de samtidige kunstverkene. Og det er dette siste aspektet som virkelig fortjener ros. Ikkje bare viser kunstverkene en vilje til kritisk refleksjon og samfunnsengasjement som lenge har glimret med sitt fravær; kunstnerne og kuratorene evner dessuten å forløse et potensial i det tradisjonelle utstillingskonseptet: samtidig som kunstverkene insisterer på noe individuelt, danner de interne relasjonene en mening som overskrider og ikke kan tilbakeføres til det enkelte verk. Når Hauge avslutter sitt innlegg med å reise det retoriske spørsmål om hvor mange kunstverk Riksutstillingers Jubileumsutstilling egentlig består av, blir det pinlig klart at Hauges irritasjon skyldes at han simpelthen ikke har oppfattet nettopp dette grunnleggende viljesuttrykket. Noen kunstverk må likevel fremheves: Toril Goksøyrs og Camilla Martens politiske aksjonisme, Gardar Eide Einarsons ubehagelige krav om et øyeblikks oppmerksomhet rundt massesamfunnets kynisme og egoisme, og, ikke minst, Lars Rambergs visjonære og estetisk slående «REICHSAUSSTELLUNGEN» som så sårt lengter etter og så inderlig håper på en gjeninnføring av den tyske historismens dannelsesprosjekt.

Per Sigurd T. Styve