Det har det sannsynligvis også vært til alle tider. Det er vanskelig å få eksakt informasjon om forhold i samfunnet som avhenger av menneskers egen evne og vilje til å oppgi det som kan kalles «sensitive opplysninger». Utroskap er da også noe som (i de fleste tilfeller) foregår i det skjulte, noe de færreste ønsker å vedkjenne seg. For det er vel fortsatt en «alminnelig» oppfatning at trofasthet mot den man lever sammen med verdsettes høyt.

En av de mest fundamentale betingelsene for et godt forhold mellom to mennesker er gjensidig tillit. Vissheten om at den andre ikke vil føre en bak lyset utgjør den tryggheten som er nødvendig for at et forhold skal kunne utvikle seg i positiv retning. Når statistikken forteller hvor mange som sier de har vært utro, så betyr det at de også har forbrutt seg mot dette grunnprinsippet i mellommenneskelige relasjoner. Utroskap er ikke bare utroskap, det innebærer også løgner, svik og illojalitet. I en del sammenhenger, f.eks. i arbeidslivet eller i andre situasjoner der mennesker vises tillit, vil det få svært alvorlige konsekvenser dersom disse bruddene på grunnleggende regler og normer for samhandling forekommer. Er utroskap i parforhold blitt et statistisk fenomen vi reagerer på med en skuldertrekning, fordi det er helt «alminnelig»?

Alle som har erfart det vet at det er noe av det mest hjerteskjærende og smertefulle en kan oppleve: plutselig å oppdage at den man har holdt av og vært trofast mot i alle år, har ført en bak lyset og bedrevet hor (ekteskapsbrudd er faktisk ensbetydende med hor i henhold til norsk rettskrivningsbok). Få opplevelser kan kjennes så fornedrende og knusende som den å bli sviktet som ektefelle eller kjæreste. Følelsen av å bli sviktet eller holdt for narr er da også noe av det mest smertefulle man kan oppleve. Raseri, sorg, hat, fortvilelse og vantro er bare noen av de sterke følelsene som oppstår. En så voldsom emosjonell opplevelse får ringvirkninger og rammer flere andre som står en nært.

Det er i hovedsak lyst og begjær som leder til utroskap, de fleste andre forklaringer er stort sett «pene» innpakninger eller desperate forsøk på å legitimere sin egen egoisme. De fleste er vel også i stand til å erkjenne at utroskap ikke har noe med kjærlighet å gjøre, ettersom det bygger på løgner og hensynsløshet i forhold til andre menneskers følelser. Der hvor ekte kjærlighet eksisterer mellom to mennesker, vil hensynet til andre være naturlig og selvfølgelig. Utroskap derimot styres oftest av følelser som brutalt tråkker over hensynet til de menneskene det rammer. I et parforhold vil noen av dem som rammes være barna. Tanken på egne eller andres barn er kanskje noe av det som effektivt fortrenges når lidenskapen raser rundt på det verste, men det er et uomtvistelig faktum at barna også kommer til å lide når en av foreldrene er utro. Barns uforbeholdne tillit og åpenhet gjør at de er særdeles sensitive for de negative ringvirkningene utroskap fører med seg, de avslører raskt når atmosfæren i hjemmet preges av «fortielser» og «falskspill». I det øyeblikket utroskap avsløres, avstedkommer det ofte en så intens smertefull reaksjon hos den som er forrådt, at man ikke kan unngå at barna også affiseres. I siste instans vil utroskap oftest føre til samlivsbrudd, noe som utvilsomt skader de barna som er involvert.

Det som gjør legingsprosessen etter utroskap så vanskelig er skuffelsen, følelsen av å være sviktet, bitterheten overfor den man elsket, og ikke minst, raseriet for det andre «uvedkommende» mennesket som har tråkket inn overens grenser og forårsaket smerte. Tankene som ofte raser rundt handler ofte om frykten for å miste troen på menneskeverdet, troen på at mennesker er verd tillit. Hvordan kan et menneske som ellers opptrer ansvarsfullt og hensynsfullt, for det gjør de fleste som begår utroskap, risikere så mye smerte for så mange mennesker, bare for å få tilfredsstilt sine egne behov?

Det finnes noen formuleringer som går igjen hos de fleste som skal forklare hvordan utroskapen oppsto: «jeg ville ikke det skulle skje, det bare ble slik» eller «han/hun hadde det så vondt i sitt ekteskap» eller den velkjente frasen: «hans kone forsto ham ikke, bare jeg forsto ham». Ellers er omkvedet i mange utroskapshistorier at «det var et symptom på at ekteskapet ikke fungerte». Hvis et ekteskap «ikke fungerer», så er vel utroskap først og fremst et symptom på manglende evne til åpenhet og ærlighet, og manglende vilje til å ta ansvar for å få ekteskapet til å fungere. Listen over unnskyldninger og bortforklaringer er uendelig. De færreste vil vedgå at de på et tidspunkt gjorde et bevisst valg, skammen og skylden blir for påtrengende og det er alltid lettere å skylde på «omstendigheter» rundt en, enn å bære skylden for egne handlinger selv.

Noen ganger er en handling bare egoistisk og urettmessig. Det finnes kanskje noen veike forklaringer som kan bidra til å forstå eller unnskylde, men i første rekke finnes bare konsekvenser å høste. Svik og bedrag er i bunn og grunn handlinger som bidrar til å såre og skade en rekke mennesker urettmessig. Sett i lys av dette burde man aldri komme dit hen at utroskap alminneliggjøres og at alvorlighetsgraden i konsekvensene undervurderes.

anonym