Av Frode Thuen, professor i samfunnspsykologi Universitetet i Bergen

Både forskningsdirektør Hege Eriksen og psykiater Bjarte Stubhaug har på BTs debattsider i den senere tid advart mot å bruke dette begrepet. For dem er utmattet et bedre begrep. Selv er jeg ikke så opptatt av hva man kaller det. Jeg tror ikke begrepet spiller så stor rolle for de det rammer. I vitenskapelige sammenhenger er presis begrepsbruk viktig, men for folk flest kan fine begrepsmessige distinksjoner virke temmelig irrelevante. Er du fullstendig utslitt og ikke orker å gå på jobb, trenger du hjelp og forståelse, og eventuelt sykemelding, ikke en diskusjon om du er utbrent eller utmattet.

Ut fra min erfaring som forsker og behandler, er det to ting som vi ikke bør miste av syne, uansett hva vi foretrekker å kalle det for. Det første er følgende: Det å jobbe svært mye over lang tid, øker risikoen for at man får helseproblemer av ulik sort. Det betyr ikke at alle får problemer, men det øker risikoen. På samme måte som røyking, mangel på fysisk aktivitet, og et usunt kosthold øker risikoen for sykdommer. Slett ikke alle som lever usunt, får helseproblemer. Men vi advarer mot helserisikoene likevel. Og det samme prinsippet bør gjelde for risikofaktorer knyttet til overbelastninger på jobben. At eventuelle helseproblemer kan ytre seg på forskjellig vis, som depresjon, utmattelse eller kroppslige plager, er i denne sammenhengen ikke så viktig.

Det andre vi bør erkjenne, er at et menneske som er utbrent, eller utmattet om man vil, trenger «time-out» fra belastningene en periode. Det kan innebære at man setter ned tempoet, at man får andre arbeidsoppgaver, annet ansvar, eller at man blir sykemeldt. Erkjennelse av at man trenger «time-out» trenger på ingen måte innebære at man aksepterer en passiv sykerolle. Det handler heller om å legge forholdene til rette for å kunne restituere seg.

Hvis fagfolk kan enes om dette, er en diskusjon om begrepsbruken helt i orden for meg. Den kan gi større innsikt i og forståelse for disse problemene og hva som er de viktigste årsakene. Men hvis en ikke kan være enig i at høyt jobbpress representerer en helserisiko, eller at de som blir utslitte ofte trenger en eller annen form for «time-out», ja da er vi mer uenige enn jeg håper og tror at vi er.