I tiår har ulike partier og regjeringer tatt til orde for en desentralisering av statlige arbeidsplasser. Problemet er at endringer alltid vekker motstand. For mange politikere har dette vært for ubehagelig, og man har veket unna. Derfor kom det som et sjokk på Oslo-politikerne og de ansatte at Norman og samarbeidsregjeringen i tråd med Sem-erklæringen uten videre gikk inn for norgeshistoriens største desentralisering av statlige arbeidsplasser.

Jeg kan forstå at dette er ubehagelig for en by som kun har opplevd det motsatte. Oslo har vært som en magnet på statlig virksomhet, det viktigste har tydeligvis vært å sitte nærmest varmen fra regjeringskvartalene og Stortinget. At brukerne, fagmiljøene og arbeidskraftressursene sitter andre steder, har hatt liten betydning i den byråkratiske posisjoneringen nærmest makten. Det er innflytting, ikke utflytting som er Oslos historie. Fra 2000 til 2001 ble det etablert 1100 statlige arbeidsplasser i hovedstaden. Det er flere arbeidsplasser flyttet til Oslo på ett år, enn det som nå flyttes ut i løpet av en fireårsperiode.

Som vestlending kan jeg ikke fri meg fra tanken på at det kanskje var på tide at Oslo også fikk oppleve litt av det vi lever med i resten av landet. På Vestlandet er det mye konkurranseutsatt industri. Når deler av denne industrien i disse dager flagges ut, er det tusenvis av arbeidsplasser som rammes. Arbeidsplassene flyttes ikke til steder noen hundre kilometer unna i samme land, men til Øst-Europa og Asia. De ansatte er ikke i en valgsituasjon. Mange arbeidsplasser flyttes fra små steder med et begrenset arbeidsmarked, ikke fra en hovedstad med et stort arbeidsmarked med mange muligheter.

Oslopolitikere og ansatte er lite fornøyd med utflyttingsprosessen. Det er forståelig. Men begrunnelsen om desentralisering av arbeidsplasser og utnyttelse av regional kompetanse, lavere kostnadsnivå og større uavhengighet er gjennomtenkt og tåler en god debatt. Når motstandere av flytting slenger rundt seg med påstander om at det vil koste 1,3 milliarder kroner å flytte 900 arbeidsplasser, så har fornuften veket for lokalpatriotismen. Tvert imot vil desentraliseringen gi bedre tilsyn til en lavere kostnad. Flyttingen skal selvsagt gjennomføres på en best mulig måte både for ansatte og for tilsynsvirksomheten.

Noen politikere synes å tro at statlig virksomhet knapt kan eksistere utenfor hovedstaden. Sannheten er at dette langstrakte landet har sterke kompetansemiljøer fordelt utover i regionene, og dermed også rikelig tilgang på spesialisert arbeidskraft. I Bergen tvinges store deler av studentkullene ved Norges Handelshøyskole og Juridisk fakultet ved Universitet til å flytte østover som følge av at det meste av denne type statlige og private arbeidsplasser er sentrert rundt hovedstaden. Det er sterke fagmiljøer på konkurransepolitikk i Bergen. Påstanden om at Konkurransetilsynet må ligge i Oslo fordi de store advokatfirmaene har sin konkurransefaglige ekspertise i Oslo, bekrefter jo bare at det er tid for å snu litt på flisa.

Det er liten tvil om at samarbeidsregjeringens forslag om desentralisering av tilsyn kommer til å bli vedtatt av et bredt flertall på Stortinget og gjennomført som planlagt. Jeg tror nok mange kommer til å følge ekstra godt med når Stortingets komiteer behandler denne saken, slik at helheten i det samarbeidsregjeringen legger frem blir stående.

Av Torbjørn Hansen, stortingsrepresentant og formann Bergen Høyre