STEINAR HANSSON

10 nye land er på vei inn i EU. At Estland, Slovenia og Slovakia skulle bli medlem i unionen før Norge, ville blitt betraktet som gal manns tale om noen skulle ha hevdet dette for 15 år siden. Lenge var kronargumentet mot EU hos de mer ideologiske motstandere at det dreide seg om et vest-europeisk prosjekt, nærmest rettet mot resten av Europa. Løsninger med et all-europeisk perspektiv ble fremhevet som ønskelige alternativer til rikmannsklubben i vest.

Nå er EU selv i ferd med å bli dette all-europeiske alternativet. Ingen kan lenger hevde at fellesskapet er eksklusivt forbeholdt de rike landene i vest. Når de 15 nåværende medlemmene våger å slippe land som Polen og Litauen inn i kretsen, må mye av mistenkeliggjøringen av EU i vår hjemlige debatt forstumme. Selv om overgangsordninger vil stagge noe av den billige varestrømmen og arbeidskraften fra øst, er det endelige resultatet ganske klart: Så å si hele Europa blir ett marked av opptil 25 demokratiske land som seg imellom vil ha fri bevegelse av kapital, varer, tjenester — og mennesker. Det nye EU vil ha en befolkning som er 100 ganger større enn Norges folketall.

Selv om utvidelsesprosessen østover skulle få sine tilbakeslag, vil bevegelsen mot målet gå omtrent som alt har gjort til nå i EU - to skritt frem, og ett tilbake, for så å gå videre. Det er sikkert mulig å konstruere skrekkscenarier om hvordan Europa vil se ut når de nye landene kommer med. Redselen for å bli oversvømmet av polske landbruksvarer til spottpris, for ikke å snakke om den billige arbeidskraften fra øst, har allerede skapt en del angst i vest.

Det er å håpe at akkurat disse argumentene ikke blir brukt i den norske debatten. Fristelsen til å skremme med de nye medlemmene er sikkert til stede, men da bør selv de ivrigste motstanderne av EU-medlemskapet huske at de i så fall snur argumentene på hodet. Man kan ikke bidra til å skape angst på grunn av at fattige land nå kommer med, mens man tidligere mente det var en skam at de ble holdt utenfor.

En voldsom historisk endring er på gang i det Europa som denne uka har stått på dagsordenen under EU-toppmøtet i København. Den kalde krigens deling av Europa opphører. På liknende måte klarte EU - under sine tidligere navn - å binde sammen det splittede vestlige Europa etter annen verdenskrig. Men fordi EU er så pragmatisk og byråkratisk utformet, skjer denne varige forandringen av Europa som en prosess, ikke som en revolusjon eller et plutselig brudd. Konstruksjonen av EU minner ikke om nasjonsbyggingen fra tidligere tider, den er ikke et romantisk prosjekt.

Unionen bygges av anonyme håndverkere, mens nasjonene ble skapt av konger og diktere. EU er et realistisk tiltak som appellerer mer til fornuften enn til flammende følelser.

Derfor er det bemerkelsesverdig at flertallet i Norge er i ferd med å svinge - uten at det har funnet sted noen synlige tegn på debatt og argumentering i det siste. Det må likevel være «følelsen» av at det utskjelte EU kan ha noe for seg, som slår ut. Opplevelsen av at mangt er vel så bra i nære EU-land, særlig matvareprisene og rentenivået, kan spille inn. Men det er også mulig at langt flere enn tidligere fornemmer at det skal skje noe stort i Europa akkurat nå - og at vi burde ha vært med.

Men kommer vi noen gang med? En undersøkelse blant befolkningene i alle EU-landene tidligere i høst viste at det landet flest ønsket som nytt medlem, verken var Tsjekkia eller Ungarn eller noen av de andre søkerlandene, men Norge! I motsetning til mange av de landene som nå er på vei inn i unionen, er Norge usedvanlig lite forskjellig fra dem som allerede er med. Jo da, vi har vår kystflåte og et høyt subsidiert landbruk, men i forhold til hva et land som Polen kan oppleve av forandringer hvis det kommer med, er Norges annerledeshet temmelig liten.

EU-opinionen i Norge kan svinge tilbake til nei. Det har vi sett før. Men endringene denne høsten burde få de ledende politikerne til å reflektere over hva de skal drive med de nærmeste ti årene. Et gjennomgående problem hos de fleste partiene er at de mangler et bærende prosjekt, en større idé om hva de vil gjøre med og for Norge. Slike prosjekter kommer heller ikke til å oppstå, så lenge de ikke dreier seg om den voldsomme prosessen som skjer rett utenfor oss. Nei-partiene har for lengst gitt opp sin drøm om å skape et annerledes land enn EU-samfunnene. Man bare dilter etter det som skjer i Europa, gjennom tusenvis av EØS-direktiver.

Ja-partiene Høyre og Ap dilter også bare med. Ja, mer enn det. Begge satser på koalisjoner som gjør at EU-saken skal ligge død til minst år 2009. Enten det blir sentrum-høyre eller sentrum-venstre som skal dominere norsk politikk i de nærmeste ti årene, vil vi ikke få noen ny runde om EU. Med mindre politikerne skulle få oppleve at folket - helt uten ledelse fra partiene - finner ut at vi får komme oss inn i det europeiske fellesskapet, selv om Dovre fortsatt står.