Saken er norsk oljepolitikk, dens uhemmede fremvekst i snart fem tiår, mål, midler og historien om det berømmelige håret i suppa, representert ved Røstvik.

For en som har jobbet med miljøvern i to av landets ledende miljøorganisasjoner uavbrutt i nesten 9 år, der mye av tid og ressurser har vært brukt på analyse av Norges rolle som oljeprodusent sett i forholdet til klimaforpliktelser, ulike implikasjoner knyttet til næringen, hvilke krefter som bærer frem og underbygger den fossile ikke-fornybare ressurs, som samtidig undertrykker den jomfruelige underskogen av alternative miljøer på energi, er det en provoserende opplevelse å lese dokumentet «Eksil — en fortelling om oljelakeienes makt». Det er fristende å tilføye sjokkerende, for selv om undertegnedes bilde på organiseringen av norsk energipolitikk var ganske klart og viste mektige, til dels utilslørte krefter som uhemmet jobbet for en maksimal utnyttelse av arvesølvet oljen stikk i strid med bedre vitende, hadde jeg ikke trodd at disse forhold kunne være så styrt, så bevisst utført som det fremgår og for min del bekreftes av boken til Røstvik.

Det var aldri tvil om at Norge, den gang en oppdaget Sareptas krukke på sokkelen, skulle dra nytte av denne ufattelige rikdommen som naturen hadde brukt millioner av år på å produsere. Oljen har i tiår gitt velferd og sysselsetting til svært mange av nasjonens innbyggere. Men så skjedde faktisk et vendepunkt, det spede arbeidet med å opparbeide en miljøforvaltning igangsatt tidlig på 70-tallet begynte å bære frukter. Vi fikk en verdenskommisjon for miljø og utvikling oppnevnt av FN, vi fikk Rio-toppmøte i 1992. Budskapet var klinkende klart: Racet kunne ikke vedvare. Her kunne kursen blitt justert, ingenting skjedde.

Røstvik beskriver blant annet hvordan solenergitiltak i den andre mest folkerike nasjon i verden, India, blir sabotert fra Norads side, tilsynelatende for å sikre avsetning av norsk olje. Det særdeles komplekse India med sine én milliard mennesker er i ferd med å bli en økonomisk og ressursmessig supermakt med en sterk middelklasse som teller USAs befolkning. Bildet av behovet for alternativer til olje som satsingsområde for nasjoner av Indias størrelse er klart, sett i forhold til både økonomi, forurensning, helse og velferd. Økt import av olje som energibærer vil føre nasjonen på feil spor i en tidlig fase i velstandsutviklingen.

Vi snakker om folkevalgte som tidlig mistet og aldri gjenvant styringen på norsk oljepolitikk gjennom statsoljeselskapet, statsråder på vandring i en ukjent verden der stavingen og forståelsen av SDØE ble en utfordring i seg selv, en udemokratisk styringsmodell satt til å forvalte en ikke-fornybar ressurs og uttømme denne i løpet av et par generasjoner.

Jan-Hugo Holten, tidligere saksbehandler og redaktør i Norges Miljøvernforbund