I Utdanning nr. 19 av 29.08.03 rapporteres fra Tønsberg at virkningene av Skolepakke 2 kom først i 2003, med reduksjon av et betydelig antall lærerstillinger som følge. Tønsberg kommune er sikkert ikke alene i så måte. Allikevel presterer Aahlin i sitt innlegg i Bergens Tidende 30.09.03 igjen å hevde at reduksjonen av lærerstillinger som følge av Skolepakke 2 bare kom i 2002.

Lærernes organisasjoner har opp gjennom årene vært kjent for å kjempe solidarisk for medlemmenes rettigheter, jfr. bl.a. kampen for lik lønn for likt arbeid uansett i hvilken kommune læreren er ansatt. Så kan en jo undres hvor det er blitt av den solidariteten når Utdanningsforbundet — i strid med store medlemsgruppers ønsker - velger å gå inn på en avtale hvor undervisningstiden økes, med den følge at minst 4000 lærere gjøres overflødig i den norske skolen.

Pr. 1. september gikk 2766 grunnskole- og førskolelærere arbeidsledig her i landet. På grunn av ansiennitetsprinsippet har dette naturligvis gått hardest utover yngre og nyutdannede lærere. Min «oppgave» har i dette tilfellet kun vært å belyse de enkle fakta at uten Skolepakke 2 ville det på landsbasis vært underskudd på lærere, og ikke stor arbeidsledighet som tilfellet er i dag, og at Utdanningsforbundet dermed selv har størstedelen av ansvaret for situasjonen. Tydeligvis en lite hyggelig påminnelse for Aahlin, som ikke nøler med strykkarakter for feil oppgavetolkning.

Han innrømmer imidlertid nå åpent at Utdanningsforbundet feilvurderte virkningene før de gikk inn på Skolepakke 2. Jeg overlater derfor til medlemmene å bedømme hvordan Aahlin og forbundets øvrige ledelse har løst sin oppgave.

Ellbjørn Gundersen, siviløkonom/bedriftsrådgiver, Ålesund