Av Ellbjørn Gundersen,

siviløkonom/bedriftsrådgiver

Som kjent gikk Utdanningsforbundet i 2002 — stikk i strid med store medlemsgruppers ønsker - inn i avtale om ny arbeidstidsordning for lærerne i grunnskolen, den såkalte Skolepakke 2, som i korthet medførte noe høyere lønn i bytte mot høyere antall timer leseplikt. Dette kom på toppen av et fra før anstendig lønnsoppgjør. I sin iver etter å oppnå lønnsøkninger, overså Utdanningsforbundet fullstendig følgene av ordningen, nemlig at når hver lærer arbeider noen timer lenger, vil behovet for lærere synke.

Dette skjedde naturligvis også, ifølge forbundets eget blad Utdanning nr. 18 ble behovet for lærere som følge av Skolepakke 2 redusert med 3600 årsverk i den norske grunnskolen. Når en da vet at svært mange lærere arbeider deltid, vil det si at over 4000 lærerstillinger forsvant fra den norske skolen.

Ifølge offisiell statistikk var det pr. 1. september i år til sammen 2766 arbeidsledige grunnskole- og førskolelærere i landet. Med andre ord, dersom ikke Skolepakke 2 var blitt innført, ville det totalt på landsbasis vært underskudd på lærere.

Dette er naturligvis ytterst pinlig for Utdanningsforbundet, og en forsøker mest mulig å tåkelegge årsakene. I Utdanning nr. 18 går forbundets nestleder, Per Aahling, så langt at han forteller sine medlemmer at tapet av de 3600 årsverk bare hadde en engangseffekt i fjor, nå er det dårlig kommuneøkonomi som er årsak til ledigheten. Det skal vel ikke rare innsikten til å se at når økt undervisningstid førte til redusert behov for lærere tilsvarende 3600 årsverk i fjor, så vil også behovet være 3600 årsverk mindre i år og neste år og hvert år fremover så lenge avtalen består og omfanget av den totale norske skole er noenlunde det samme.

Det er å håpe at lærerne rundt om våkner og ser forbundsledelsens manipuleringer i denne saken, og kanskje stiller spørsmål om omstendighetene rundt inngåelsen av Skolepakke 2 og den informasjonen som går ut fra Utdanningsforbundet til medlemmene.