Av Hege R. Eriksen, forskningsdirektør dr.philos HALOS/Institutt for biologisk og medisinsk psykologi, Universitetet i Bergen

Frode Thuen (BT 26. september) er stort sett enig med undertegnede (BT, kronikk 19. september) i at «utbrenthet» ikke er noe annet enn gammel vin på nye flasker. De samme plagene har eksistert før, men med andre merkelapper. Vi er uenige om det er nyttig å bruke denne merkelappen. Jeg hevder at dette ikke bare er unyttig, men også uheldig. Utbrenthet er en pasifiserende og deprimerende merkelapp. Etter mitt skjønn er det ikke grunnlag for at utbrenthet skal oppfattes som egen diagnose. Den er ikke akseptert som diagnose verken i norsk trygdepraksis eller innenfor vanlige internasjonale diagnosesystemer.

Vi er også uenige om behandlingen, men her synes ikke Thuen jeg har noe jeg skal ha sagt. Jeg har ikke «klinisk erfaring», dvs. jeg behandler ikke pasienter og kan derfor ikke uttale meg om hvordan det skal gjøres. Vi er faktisk uenige om det også. Vi som er forskere og som forstår oss på tallbehandling må nok få et ord med i laget. Det er ikke lenger slik at det bare er behandlere som kan uttale seg om behandling er effektiv eller ikke. En sentral del av min jobb er å undersøke om ulike former for behandling er effektiv. Thuen skriver at han opplever at denne pasientgruppen har svært god effekt av terapi. At en pasient blir bra etter behandling er ikke noe bevis for at behandlingen er effektiv. Det kan jo være at pasienten blir bra uten noen behandling, eller raskere med en annen behandling. For mange av de plagene vi snakker om blir pasienten som regel frisk av seg selv, kanskje på tross av enhver behandling.

Det vi kaller kunnskapsbasert behandling blir stadig mer akseptert. Vi kan ikke lenger stole bare på den erfaring behandlerne har. Behandling må også baseres på vitenskapelig dokumentasjon. Selv om Thuen setter spørsmålstegn ved om det er fornuftig å opplyse pasientene om faglig uenighet, kan vi ikke lenger vente at pasienter, samfunn eller politikere vil eller skal betale for behandling som vi ikke vet effekten av. Pasienter og «folk flest» har rett til å vite hva som er effektiv behandling og hva som er ineffektiv behandling. Det var «klinisk erfaring» som gjorde at vi «mishandlet» mange hjertepasienter og ryggpasienter med å legge dem til sengs i stedet for å hjelpe dem tilbake i aktivitet. Ikke bare var den passive behandlingen ineffektiv, den gjorde også et flertall av pasientene verre.

Jeg har ingen vanskeligheter med å forstå og akseptere at Thuen sikkert er en god hjelp og trøst for dem som har plager. Som forsker er det imidlertid min oppgave å stille kritiske spørsmål om hva han egentlig behandler og om den behandling han tilbyr er bedre eller dårligere enn andre typer behandling. Det er forskerens oppgave å vurdere hvilken type behandling som er effektiv, hva som behandles og hva som er hovedprinsippene i behandlingen. Hva er det som gjør at pasientene blir bra? Er det behandlerens personlighet, sympati og medfølelse eller troverdighet? Kan det være at pasienten blir bra av seg selv til tross for enhver behandling, eller er det faktisk slik at behandlingen er effektiv?

Thuen mener langvarig sykmelding og hvile kan være helt avgjørende for den «utbrente». Det er ikke sikkert dette er riktig. Det finnes i dag ingen vitenskapelig dokumentasjon på at langvarig sykemelding og passiv behandling er effektiv behandling av disse tilstandene. Det er faktisk snarere tvert imot. For en rekke liknende tilstander (samme plager — annen merkelapp) er det derimot vitenskapelig vel etablert at den beste behandling er kognitiv atferdsterapi og gradvis fysisk opptrening. Pasienten tolker tilstanden på en ny måte og forandrer sin atferd.

Thuen kritiserer meg også for å «privatisere» problemet. Vi som forsker på subjektive helseplager i arbeidslivet vet selvsagt at arbeidsgiver ikke kan fraskrives ansvar. Dette er nedfelt i arbeidsmiljøloven. Vi vet at dårlige arbeidsforhold gir mer subjektive helseplager enn gode arbeidsforhold. Vi vet at det å ha mye å gjøre på jobben ikke er skadelig for helsen så lenge man føler at man mestrer utfordringene. De som har mest plager er de som har svært meget å gjøre og som bruker det vi kaller passive mestringsstrategier. Vi vet også at arbeidsgiver kan være med på å tilrettelegge arbeidsforholdene slik at arbeidstakerne mestrer jobben. Vi tror imidlertid ikke det er riktig å finne opp et skjema, sette en tilfeldig terskel og så erklære at 350.000 nordmenn er rammet av en ny sykdom. Det kan gi mange pasienter, men det er ikke slik vi tjener samfunnet, arbeidslivet og pasientene best.