Temaet har vært fremme i forbindelse med Forskningsdagene som nylig gikk av stabelen, blant annet under et debattmøte med den noe ironiske tittelen «Gratulerer, du er utbrent», og i en kronikk i Bergens Tidende av forskningsdirektør Hege Eriksen under tittelen «Når vi går tom» (19. september). Det er flott at aktuelle faglige spørsmål som opptar mange mennesker, blir diskutert i offentlighet og ikke bare i fagtidsskrifter. Men det bidrar naturligvis også til at folk blir usikre på hva de selv skal tro og mene.

Slik jeg ser det, dreier diskusjonen seg i hovedsak om tre spørsmål: Er utbrenthet et eget fenomen som kan avgrenses fra andre tilstander?, hva er årsaken til at folk føler seg utbrente? og hva er den beste behandlingen?

Når det gjelder det første spørsmålet, er det mye som taler for at utbrenthet er gammel vin på nye flasker, som Hege Eriksen antyder i sin kronikk. Begrepet ble først tatt i bruk på 70-tallet, men fenomenet har sannsynligvis eksistert i alle tider. Det har dessuten mange likhetstrekk med en del andre subjektive helseplager, slik som for eksempel kronisk utmattelsessyndrom, kroniske smertetilstander og muskelproblemer hvor man ikke kan påvise objektive årsaker. Og det har klare likhetstrekk med depresjon. Det betyr likevel ikke at utbrenthet bare er et annet navn på de samme plagene, slik som enkelte forskere hevder. Det spesifikke med utbrenthet, og som slett ikke trenger å være til stede ved de andre subjektive helseplagene, er at man over tid har jobbet mye mer enn det man har tålt. I tillegg viser problemene seg på en bestemt måte, nemlig at man føler seg psykisk og fysisk utslitt, at man blir uengasjert eller kynisk i forhold til det man jobber med, og at man opplever at man gjør en mye dårligere jobb enn tidligere.

Dette leder over til det neste diskusjonstemaet, nemlig hva som er årsaken til at folk føler seg utbrente. Kritikerne hevder at utbrenthet, i den grad det går an å snakke om det, skyldes hvordan vi tenker om og forholder oss til vår egen slitenhet. Alle er slitne og trøtte i perioder. De som blir «utbrente», kommer inn i negative tankemønstre som skrur dem ned i enda mer slitenhet. Det er minst to store problemer med en slik forståelse. For det første privatiserer den et samfunnsmessig problem. Utbrenthet har helt klart å gjøre med hvordan arbeidslivet fungerer. Noen næringer og noen bedrifter har mye mer av disse problemene enn andre. Det blir derfor galt å redusere det til et spørsmål om hvordan den enkelte tenker. For det andre tar det bort fokus fra en betydelig risikofaktor, nemlig det å drive seg selv til yttergrensene. Folk som jobber mye og som har stort ansvar og store belastninger i jobben, bør absolutt være på vakt mot tegn på utbrenthet. Pasienter som har møtt veggen forteller nesten uten unntak at de i lang tid har oversett kroppens signaler på at de var slitne. Gjør man det over tid, er faren for å bli utbrent stor, uansett hvordan man tenker. Derfor er utbrenthetskritikerne sin årsaksforklaring direkte helsefarlig.

Jeg stiller meg dessuten svært betenkt til hvordan kritikerne mener slitenhet og utbrenthet skal behandles. Eriksen skriver i kronikken sin følgende: «... de utbrente aksepterer en passiv mestringsstrategi med sykemelding og hvile. Det som skal til er omkobling og aktivitet». Den kan man bare si hvis man ikke har erfaring med pasienter som har gått på en skikkelig trøkk. Alle vi som møter slike pasienter, vet at det mange ganger er helt avgjørende at de får anledning til å sykemelde seg over lang tid, gjerne 8-10 uker eller mer. Gjennom den frikoblingen som en langtidssykemelding representerer, er det mulig å restituere seg på en helt annen måte enn dersom en fortsetter å jobbe som før. Jeg er imidlertid enig i at hvile i seg selv sjelden er tilstrekkelig, men mange ganger er det en forutsetning for å komme i gang med den omkoblingen og aktiviteten som må til. Min erfaring som terapeut i forhold til pasienter som sliter med utbrenthet, er at de trenger hjelp til å finne ut av sitt vante reaksjonsmønster og tankemønster, og hvordan dette har vært med på å skape den situasjonen som de har havnet i. Dernest er det avgjørende å finne ut av hva en må jobbe med hos seg selv, i forhold til arbeidet sitt, og i livet for øvrig. Ofte dukker det opp problemer i forhold til familie og samliv som en i liten grad har vært oppmerksom på, eller en har valgt å undertrykke. Andre ganger handler det dypest sett om hvilket liv en ønsker leve, og om en lever i overensstemmelse med ønskene sine. Uansett er det ofte behov for en oppryddingsaksjon i livet. Det vil nødvendigvis kunne ta tid, og da er det viktig at en har nettopp tid og krefter til rådighet. Den gode nyheten er at det ofte nytter. Faktisk er utbrente blant de pasientgruppene jeg opplever har størst effekt av terapi. Kanskje ikke så rart, for de er ofte både ergjærrige og pliktoppfyllende. Dette er egenskaper som i utgangspunktet bidro til at de ble utbrente, men som også er gode å ha når man skal rydde opp i livet.

Av Frode Thuen, Professor i samfunnspsykologi, Universitetet i Bergen>