Årsaken er rett og slett at det minker på oljen, og at gassen heller ikke varer inn i evigheten. Dette vil sannsynligvis medføre økt arbeidsledighet, fordi det er vanskelig å finne erstatning for den lønnsomme oljeindustrien i Norge.

Selv om oljen tar slutt vil det fortsatt være gass igjen en god stund. Ifølge NHOs president Jens Ulltveit-Moe er gass et område hvor vi har tapt mye på å stå utenfor EU. I dag vurderes Norge som en av flere eksterne leverandører, på linje med Russland og Algerie, og ikke som en intern energileverandør i EU. At gassledningen til Polen ble stoppet hadde mye å gjøre med at vi sto utenfor, hevder Ulltveit-Moe.

På Vestlandet blir den for tiden kriserammede oppdrettsnæringen sett på som en viktig fremtidsnæring, særlig i kombinasjon med satsing på marin bioteknologi. Oppdrettsnæringen har lidd sterkt under markedshindringer som følge av å stå utenfor EU, og det blir enda verre nå når EU utvides.

Store deler av næringslivet har tross alt fått sitt «EU-medlemskap», gjennom EØS-avtalen, og har til nå vært ganske fornøyd med det. Den påbegynte nedbyggingen av oljeindustrien kan kanskje endre dette. Det må tas nye grep for å forbedre konkurranseevnen. EØS-avtalen var et svar på norske behov i forhold til EUs indre marked slik det fremsto tidlig på 90-tallet. Det indre marked er fortsatt viktig, men EU-samarbeidet har utviklet seg på en rekke områder som ligger utenfor EØS, men likevel har stor betydning for konkurransebetingelsene. Eksempler er EUs økonomiske og monetære union og euroen, EUs handelspolitikk, klimaarbeid og Lisboa-strategien, dvs. arbeidet for å øke EUs konkurransesituasjon. Kun medlemskap i EU kan inkludere Norge i disse prosessene. Lisboa-strategien tar i bruk nye samarbeidsmetoder for å nå målene om økt konkurransekraft. Satsingen på at kunnskapssamfunnet er et vesentlig element i strategien, et område der Norge allerede ligger langt bak de beste i EU.

Valgforsker Frank Aarebrot har tidligere forklart bergensernes økende skepsis til EU med et stort og økende antall offentlig ansatte. Ansatte i privat sektor er mer positive til EU, fordi de innser at EU er bra for næringslivet. Det er trist at ansatte i offentlig sektor ikke ser at de sager av grenen de sitter på ved å overse næringslivets behov. En eventuell økonomisk krise som følge av fallende oljeinntekter kan kanskje få offentlig ansatte på bedre tanker. Uten oljepenger å ty til vil det være umulig å møte økende arbeidsledighet i næringslivet med å utvide offentlig sektor, eller å sette i verk arbeidsmarkedstiltak, som kun blir til en utgift på statsbudsjettet.

Det er uansett deprimerende at nordmenns EU-standpunkt skal avgjøres av lommeboken og ikke av et ønske om å være med på å forme utviklingen i vår egen verdensdel.

Av Margrethe Halvorsen, Europabevegelsen i Bergen