Raketter, champagne, forsett som skal brytes, takk for det gamle, og nyhetskavalkader. Bildene, personene, og kåringene av årets helt og årets dust flimrer forbi, og heldigvis for det.

For vi glemmer fort. Vi glemmer at Kjell Inge Røkke pleide å være skurken, vi glemmer at Mette-Marit alltid gikk på de gøyeste festene, og om ikke lenge glemmer vi at 2001 var året da uskylden kom på salg. Ved inngangen til 2002 er den nesten utsolgt.

Bunkeruskyld

En million kroner er betalingen for å holde ut i en bunker på Fornebu i 100 dager, mens hele Norge overvåker hva du gjør på do, under dynen og i dusjen. En fin uttelling, synes de over 20.000 nordmennene som har meldt seg på neste runde i «Big Brother». De vet at gleden over pengene, og en slags berømmelse, overlever vår hukommelse, og de vet at dusjscenene snart er glemt. Den slags sjokkerte oss i fjor. Men mot slutten av året gjør det ikke inntrykk på blaserte nordmenn lenger. Det skal mer til. Som for eksempel verdens mest spektakulære terroraksjon.

Skyskraperuskyld

Da det første flyet krasjet inn i World Trade Center 11. september, var vi vitne til fødselen til alle terroraksjoners mor, terroraksjonen som må ha gjort livet som terrorist ganske strevsomt etter hvert. For hvordan overgå en mann som opererer med boeingfly i geværkofferten når han skal markere seg? Terrorfaglig er det knapt mulig å gjøre det skarpere. 3500 mennesker raste i døden sammen med tvillingtårnene, og vi husker ennå røyken, bildene og frykten.

De økonomiske rystelsene etter årets mest oppsiktsvekkende hendelse merkes fremdeles. 11. september vil bli nevnt i hver eneste begredelige fjerdekvartalsrapport, optimismebarometrene har pekt nedover. Osama bin Laden vant definitivt en slags seier, selv om han ser litt pjusk ut for tiden.

Men knappe tre måneder etter denne datoen, som er etablert som begrep på linje med årstall som 1914, 1929 og 1945, er selv disse minnene i ferd med å blekne. Vi er lei av vitsene, og i Beijing dukker tvillingtårnene opp som isskulpturer. Vi må videre, og ved årsskiftet handler det hele om nok en krig ikke så langt fra Midtøsten, og ikke så mye om oss lenger. Men uskylden er borte, og det kostet oss dyrt i både menneskelige tragedier og penger. Nå vet vi at det handler om oss også. Til en annen gang.

Kværneruskyld

Kampen om Kværner demonstrerte med parodisk klarhet at uskylden definitivt er borte fra norsk næringsliv. Ut av røyken etter Kværner-farsen dukket Kjell Inge Røkke opp som den store vinneren. Med en utholdenhet som enhver maratonløper bør misunne ham, og med en isklump i magen på størrelse med isberget som senket Titanic, spilte han høyt om Kværner, og vant.

Ikke bare fikk han oppfylt drømmen om å overta, og slå sammen, to av Norges største og mest tradisjonsrike industriselskap i løpet av en periode på lengde med halvannen stortingsperiode.

Mot slutten av 2001 står fiskeren fra Molde igjen som redningsmannen, industribyggeren og strategen som feide overbetalte direktører, og et skeptisk establishment, av banen. Det tok ikke mer enn et knapt år å skifte status fra småluguber oppkomling til nasjonal strateg. Røkke overvant skepsisen til de om lag fire millioner sosialdemokratene her i landet.

Vi fant ut at det er greit å være rik, selv om man ikke har arvet pengene. Det vesentlige er at pengene brukes til noe hyggelig, som å redde noen tusen arbeidsplasser for eksempel. Da glemmer vi raskt frykten for hvor det nå bærer med oss, nå som vi definitivt har fått våre helt egne superkapitalister, sånne kapitalister som vi har lest om, og som vi har lært å være redde for.

Optimismeuskyld

I år, som i fjor, og året før det, skifter vi til fersk kalender med troen på at alt går så mye bedre nå. Det er menneskelig. Men det er lett å glemme at optimismen kan koste dyrt. Det oppdaget eierne av det amerikanske energiselskapet Enron da de ble nominert til prisen for Årets største konkurs utpå høsten. Det så lenge ut til at de skulle vinne prisen, men det var før staten Argentina besluttet å slå seg selv konkurs rett før jul.

Alle nordmennene som stolte på de evig optimistiske fonds-pusherne i fjor på denne tiden, har også mistet noe av uskylden. 11. september eller ikke — børsåret var av den forglemmelige typen, og den jevne investeringsrådgiver sitter igjen med troverdighet som en polsk bruktbilselger.

2001 var året da uskylden ble solgt, gikk tapt, eller bare forsvant. Trøsten får være at vi glemmer det fort. For når vi skåler oss inn i 2002, kan vi gjøre det med vissheten om at vi aldri lærer av feilene fra i går, eller i fjor, eller 100 år tilbake.