Av Rune Berglund Steen, fung. generalsekretær Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)

Tidligere statssekretær i Justisdepartementet, Atle Hamar, fyrer i Bergens Tidende 24. juli av en bredside mot de 2000 kurderne fra Nord-Irak som i to og et halvt år — siden Atle Hamar var statssekretær - er blitt møtt med den mest uryddige og uforutsigbare behandlingen vi noen gang har sett av en gruppe asylsøkere.

Det kanskje mest skandaløse i Hamars uttalelser er at han kobler behandlingen av asylsøkere opp mot menneskesmuglingen - vi kan ikke gi mennesker på flukt en skikkelig behandling, fordi de benyttet menneskesmuglere for å ta seg i trygghet. Det er i strid med all grunnleggende tenkning om flyktninger når Hamar dermed legger skylden på mennesker på flukt for «å legge grunnlaget for de første kyniske menneskesmuglerne».

Det blir et desto mer skjevt perspektiv når man vet at mennesker på flukt sjelden har andre muligheter til å komme seg i trygghet enn å benytte seg av menneskesmuglere, nettopp på grunn av anstrengelsene fra vestlige lands myndigheter for å holde dem ute. Kamp mot kyniske menneskesmuglere er én ting. Å gjøre det til en kamp mot asylsøkere også, er noe ganske annet. Hamars uttalelse er kun et eksempel på at behandlingen av kurderne har mye med politikk å gjøre, og lite med hensynet til den enkelte asylsøker.

Hamar uttaler også at «De færreste er reelle asylsøkere. De er unge, velstående menn som har hatt råd til å kjøpe seg tur til Vesten». Dette er like nedsettende som det er generaliserende. Kurderne er nok den gruppen av saker NOAS har hatt flest av de siste tre årene, og det finnes ikke noe grunnlag for denne påstanden. Tvert om er det for oss ingen tvil om at mange av de kurderne som har fått avslag på ingen måte kan returnere trygt til Nord-Irak.

Likevel er det nettopp denne typen skandaliserende karakteristikker som har lagt mye av grunnlaget for behandlingen av kurderne, først de mest summariske avslagene vi har sett for en gruppe asylsøkere, deretter to og et halvt år med diverse tiltak for å gjøre deres tilværelse i Norge stadig vanskeligere - uten hensyn til at de er fra et område som har vært åsted både for en av de verste folkeforfølgelsene i nyere tid (i perioden 1988-1990 «forsvant» 180 000 kurdere; per i dag er 23 prosent av befolkningen stadig internt fordrevne) og på 90-tallet for flere innbyrdes kriger. Den grunnleggende respekten dette burde ha fordret, i behandlingen og i det minste i omtalen av kurderne, har glimret med sitt fravær.

Hamar trekker også frem argumentet om at mange kurdere har vært «hjemme på ferie». Etter at norske myndigheter poengterte dette, ble det vanlig at kurdere viste oss reisedokumentene sine, nettopp for å vise at de aldri hadde så mye som forlatt Norge. Et annet moment er at familiefedrene (etter at kurderne ble nektet retten til familiegjenforening) reiste tilbake for å hente ut familien - knapt et tegn på at de betrakter området som trygt. Under enhver omstendighet er Nord-Irak ikke noe ferieland.