Av Jan Gjerde, informasjonssjef i Energos ASA

Utslipp av dioksiner og andre miljøgifter utgjør brøker av de verdier EU, norske myndigheter, Folkehelsa, SFT og WHO anser for å være forsvarlige.

Nesten all fjernvarme i Norge kommer fra avfallsforbrenning og det er et stort potensial for å fase ut olje og elektrisk strøm til oppvarming av bygninger og til energi i prosessindustrien.

Samtidig finner det sted i Norge og Europa en debatt om energigjenvinning i forhold til materialgjenvinning. Alle er enige om at gjenvinning er positivt fremfor å deponere avfallet.

Avfall er en ressurs som kan utnyttes til verdiskaping. Ser man energigjenvinning og materialgjenvinning under ett og som løsninger som utfyller hverandre, er det mulig å komme opp i 90 prosent gjenvinning av avfallet. Miljøfundamentalister frykter imidlertid at bedre teknologi for energigjenvinning skal går ut over materialgjenvinning.

Et hovedargument i agitasjonen mot forbrenning av avfall er at folk som bor nær forbrenningsanlegg løper økt risiko for kreft. Påstanden søkes belagt med selektive referanser til forskningsrapporter fra Storbritannia, Italia, USA og Frankrike, gjerne basert på gjengivelser i anerkjente vitenskapelige publikasjoner. I tillegg benyttes det utvalgte sitater fra avisartikler med mer eller mindre dubiøse og obskure kilder.

Det store paradenummeret er en «ny» britisk forskningsrapport, Elliot P et al 1996. I henhold til Norges Miljøvernforbunds utlegning skal denne vise at «personer som lever i en avstand på 7,5 km fra forbrenningsanlegg har signifikant økt risiko for leverkreft, magekreft, lungekreft, endetarmskreft samt alle typer kreft kombinert». Professor NTNU Martin Ystenes er én blant flere som har avkledd Miljøvernforbundets utlegninger som feilinformasjon og feiltolkninger av vitenskapelig materiale. Ifølge Ystenes (Adresseavisen 07.06.00) er Elliot selv krystallklar på at tallene i hans undersøkelse ikke kan tolkes slik Miljøvernforbundet gjør. Det er korrekt at det er målt en liten overhyppighet av kreft i det område som er undersøkt, men overhyppigheten var til stede og var faktisk høyere før avfallsforbrenningsanlegget kom! Folkehelsen har i en kommentar (06.09.99) til Miljøvernforbundets bruk av den engelske undersøkelsen henvist til forfatternes egne konklusjoner «som sier at resultatene vel så godt kan forklares med andre faktorer enn utslippene fra forbrenningsanlegg».

En komité under det engelske helsedepartement la i sommer fram resultatene av syv års arbeid med å studere mulig sammenheng mellom kreft og forbrenningsanlegg. Komiteens konklusjon er klar: Risikoen for å få kreft som følge av å bo nær moderne forbrenningsanlegg er så liten at den «trolig ikke er målbar» og det er ikke behov for videre forskning. (Waste Manager, July 2000)Professor ved NTNU, Kristian Lien, som også er teknisk direktør i det norske miljøteknologiselskapet Energos ASA som markedsfører forbrenningsovner i Norge og Europa, har påvist at dioksiner fra forbrenning av 500.000 tonn avfall kan komme ned på et nivå som utgjør 0,03 gram pr. år. I dag er det totale nivået i Norge fra avfallsforbrenning mellom 5–6 gram. Samlede utslipp av dioksiner i Norge i 1999 var på 44 gram ifølge EU. Man skulle tro at en markert nedgang i utslipp av dioksiner fra avfallsforbrenning var en utvikling som ville vekke begeistring hos miljøvernere i alle leire, men langt derifra! Nullutslipp er kravet. Nullutslipp av dioksiner vil imidlertid kreve totalforbud mot bl.a. vedfyring, biobrenselanlegg, oljefyring, bensinmotorer og kompostering. Vedfyring står alene for 60 prosent av dioksinutslippene i Norge. I mellomtiden fortsetter man å agitere som om bossbrenning er hovedkilde for dioksiner, og lukker øynene for de dioksinkilder som i dag representerer den reelle miljørisiko.

I juni 2000 offentliggjorde det amerikanske Environmental Protection Agency (EPA) en rapport om dioksiner hvor ett av i alt 70 ulike dioksiner, det såkalte 2,3,7,8 – TCDD, ble definert som kreftfremkallende og at grenseverdiene for hva som kan tåles er mye lavere enn tidligere antatt. Samtidig gikk Miljøvernforbundets Åge Simonsen ut og proklamerte at man bare i Fana vil få 20 nye krefttilfeller pr. år som følge av det nye avfallsforbrenningsanlegget i Bergen!

Det Miljøvernforbundet og andre ikke tar med, er at EPA-rapporten fra juni er en såkalt draft-versjon som skal underlegges vitenskapelig granskning og at den endelige versjon forventes å foreligge omkring årsskiftet 2000/2001. Allerede i august forelå det rapport fra den første vitenskapelige gruppen som har gjennomgått rapporten. Rapporten fra denne gruppen tilbakeviser nettopp de påstander som har ført til størst medieoppmerksomhet i USA og Europa. Anslaget for kreftfare karakteriseres som urealistisk høyt og påstanden om at man allerede på dagens bakgrunnsnivå kan se dioksinrelaterte helseskader avvises som spekulative. EPA har i september lagt ut en ny versjon av rapporten hvor påstandene om dødelighet og faregrenser er enten modifisert eller helt trukket tilbake.

Den engelske avisen The Guardian blir flittig sitert etter at den 1. november 2000 gjenga en påstand fra to medlemmer av Underhuset om at engelske myndigheter har underslått en rapport som viser at 88 personer mister livet og at 168 personer får sykehusbehandling hvert år for lungeskader som følge av utslipp fra landets 12 avfallsforbrenningsanlegg. Men ingen bryr seg om å sitere fra en etterfølgende og oppklarende melding om at det her dreier seg om en rapport som ikke er faglig anerkjent av britiske myndigheter. Det er avdekket at rapporten inneholder alvorlige feil i tallmaterialet og at det ikke foreligger nye data som underbygger rapportens påstander og konklusjoner. (The Guardian 29. november 2000).

Forbrenningsanlegg i Storbritannia dreper, heter det fortsatt i overskriften om saken på Miljøvernforbundets nettside. Og sitater fra The Guardian lever sitt eget liv lenge etter at innholdet er dementert: De dukker stadig opp i leserbrev og kommentarer som høyst levende vandrehistorier.