Av A. El Amrani,

Den marokkanske Ambassade i Norge

Samtidig vil jeg be dere om å trykke dette standpunktet. Troverdigheten til deres artikler avhenger av respekt for alle standpunkter, som bør få komme til uttrykk.

Artikkelen hevder at Marokko «okkuperte» Sahara. Angående dette, vil jeg minne om at Marokko har gjenvunnet Sahara i overensstemmelse med Madrid-avtalen fra november 1975, som er registrert i FN.

Marokko fikk offisielt Sahara tilbake i løpet av en høytidelig seremoni, hvor den siste spanske guvernør for Sahara firet det spanske flagget, og den første marokkanske guvernør i stedet heiste det marokkanske flagget. De to representantene håndhilste så på hverandre, hvoretter de spanske representantene definitivt forlot Sahara. Sahara er altså blitt en integrert del av Marokko.

Følgelig er Marokko i Sahara i overensstemmelse med en internasjonal avtale. Marokko har verken okkupert eller invadert Sahara.

Når det gjelder kontraktene om kartlegging av oljeressursene i farvannet utenfor Vest-Sahara, sa FN klart at deres signatur ikke var et overgrep mot folkeretten. Dermed er det kontrakter som respekterer lovgivningen. Følgelig har seismikkselskapet TGS-Nopec, som kun er spesialister på seismiske studier, og partnere til amerikanske og franske selskaper, ikke brutt noen lov.

«Polisario» s fanatiske tilhengere forvansker og fordreier fakta for å forsterke sine synspunkter, og går urettmessig til angrep på Marokko, et land som har hatt vennskapelige forbindelser med Norge i mer enn 40 år, og hvis demokrati er anerkjent av mange land og organisasjoner, som følge av de siste valgene forrige september, hvor 24 politiske partier deltok og hvor 35 kvinner ble valgt (det var bare to kvinner i den forrige regjeringen).

Når det gjelder «Polisario», er det en bevegelse som virker etter de gamle kommunistiske prinsippene. Det er en bevegelse som fikk bred støtte fra land med kommunistiske tendenser. Det er en bevegelse som er mot så vel alle former for endring, all opposisjon, all ytringsfrihet og all fri aktivitet. 5000 personer forlot «Polisario» for å komme tilbake til Marokko, og utsatte seg derved for livsfare. Blant dem var det en «utenriksminister» og andre høyt ansvarlige. Den siste som kom tilbake til Marokko den 22. september 2002, er kommandant Ayoub Lahbib, som var en av medstifterne av «Polisario» i 1973. Han kunne ikke ta med seg moren sin, som fortsatt lider i leirene i Tindouf. For alle disse menneskene vil ikke «Polisario» ha en realistisk løsning på dette Sahara-spørsmålet, i den forstand at de er manipulert av geopolitiske interesser som ikke tar noen hensyn til interessene til de opprinnelige befolkningene i området.

For øvrig er det passende å gjøre oppmerksom på at 30 land har trukket tilbake deres anerkjennelse av «Polisario».

Siden krigshandlingene stanset i 1991, har «Polisario» fortsatt holdt 1260 fanger fra den marokkanske krigen i leirene i Tindouf i Algerie, i mer enn 20 år, på tross av anmodningene om umiddelbar løslatelse uten betingelser, fremmet av Sikkerhetsrådet, og den internasjonale Røde-Kors-kommisjonen og andre humanitære organisasjoner og medlemmer av det internasjonale samfunn. Ved å nekte å slippe alle marokkanske fanger fri, bryter «Polisario» folkeretten og den tredje Genévekonvensjonen om behandling av krigsfanger.

De som interesserer seg for Sahara-spørsmålet, må ta avstand fra denne utilgivelige forbrytelsen.

I tillegg hindrer «Polisario» den frie hjemreisen til andre marokkanere som er holdt i leirene i Tindouf i Algerie. På denne måten bryter også «Polisario» FNs regler. «Polisario» fratar disse marokkanerne alle deres elementære rettigheter: de har ingen ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet eller rett til å holde kontakten med familiemedlemmer i Marokko, ingen besøksrett etc. «Polisario» har aldri svart positivt på henvendelsene fra FNs høykommissariat for flyktninger om en verdig behandling av marokkanere innesperret i leirene i Tindouf i Algerie.

I leirene i Tindouf er det en forferdelig matmangel, mens den mottatte hjelpen blir dreid av «Polisario» til å tilfredsstille personlige behov og til å kjøpe våpen og ammunisjon som de stolt viser frem i militærmanøvrer som de organiserer med jevne mellomrom for å forberede krigens tilbakekomst.

Marokko forblir forpliktet, i henhold til beslutningene i FNs sikkerhetsråd, det eneste organet som har mandat til å avgjøre Sahara-spørsmålet, å samarbeide fullt og helt med FNs generalsekretær og hans personlige utsending for Sahara, M. James Baker, for å finne en politisk og fredelig løsning på Sahara-spørsmålet. Det er FNs generalsekretær og M. Baker som har konkludert med at på grunn av de tallrike objektive vanskelighetene som hindrer gjennomføringen av en forsoningsplan, som forutsetter en folkeavstemning om selvbestemmelse. En politisk løsning må bli funnet for raskt å løse dette spørsmålet på en balansert og rettferdig måte.

La oss derfor la Sikkerhetsrådet, FNs generalsekretær og M. Baker gjøre deres arbeid. At «Polisario» umiddelbart løslater betingelsesløst alle de 1260 marokkanske krigsfangene. At «Polisario» lar marokkanerne som er innesperret i leirene i Tindouf vende fritt tilbake til sitt hjemland.