Og så kan vi ramse opp israelske statsministere bakover. Men hvis vi hadde sett til oss litt dypere inn i sakene enn å lese VG, Dagbladet eller BA, så hadde vi sett at Midtøsten-konflikten strekker seg litt lenger tilbake enn år 2000. Faktisk 50 år lenger tilbake.

Videre ser vi at påstanden om at Sharons besøk på Tempelhøyden utløste den nye intifadaen, fremdeles lever i beste velgående. Jeg tør foreslå for disse menneskene at de f.eks. leser Mitchell-rapporten før de drar slike forhastede konklusjoner. Nei, Sharons besøk var klarert med de palestinske styresmaktene på forhånd. Det, og flere andre ting tyder på at Intifadaen var planlagt før dette. Men Sharons besøk var et bra påskudd til å igangsette det hele. Og hvorfor? Kanskje for å rette oppmerksomheten bort fra at Arafat og den palestinske delegasjonene ble gitt skylden av Clinton for bruddet i forhandlingene på Camp David i Juni 2000?

Så kommer spørsmålet «Hva med respekten for Guds bud?». Til dette stiller jeg meg uforstående. Det bør da være allment kjent at dagens jødiske befolkning i Israel stort sett er ateister?

Det nytter etter mitt syn ikke å prøve å legge skylden på en enkeltperson. Sharon er som kjent valgt til å være leder for det eneste demokratiet i Midtøsten. Altså den staten som tilsynelatende skulle være mest lik vår egen statsforfatning.

Men allikevel er det ikke diktaturene som omgir Israel som får oppmerksomheten, der brudd på menneskerettighetene er daglig kost. Det er Israel som skal fordømmes nord og ned.

Hvorfor er det ingen som ser arabernasjonenes rolle i midtøstenkonflikten lenger? Dette er ikke en sak bare mellom Israel og palestinerne.

Øystein Lid