Den norske utviklingshjelpens vugge sto i India. 51 år etter at norske eksperter introduserte motoriserte fiskefartøyer langs den vakre Kerala-kysten, kunngjør den indiske regjeringen at nok er nok: Den statlige bistanden fra 22 giverland, deriblant Norge, skal avvikles. India går glipp av 4,5 milliarder uhjelpskroner. Og kanskje like interessant: Landets myndigheter kunngjør en dobling av sitt eget bistandsbudsjett på 5 milliarder kroner.

De norske velgjørerne

Beslutningen er historisk. Det er første gang et utviklingsland på eget initiativ vil kvitte seg med u-hjelp, skriver magasinet Bistandsaktuelt. Hovedregelen har jo vært at det er de rike giverne som skrur igjen pengekranen til klientene i sør, særlig når mottakerlandets makthavere oppfører seg uskikkelig, er korrupte eller krenker menneskerettighetene.

I giverlandene mottas den overraskende meldingen fra New Delhi med undring. «Norge vil ikke prakke bistand på noen», er svaret i NORAD. Aner man en viss forurettet og sår tone i reaksjonen?

Norge har gjennom utviklingshjelpen dyrket sin rolle som velgjører, skriver professor Jarle Simensen i bokverket Norsk Utviklingshjelps historie. Han mener også at bistanden ga lille Norge muligheter for nasjonal selvhevding. Selvgodhet og selvskryt er etter hvert også blitt en del av norsk bistandshistorie, fastslår Simensen. Bistand har vært « den gode sak». Nå vil India klare seg foruten.

Indias mange ansikter

— Bruk heller ressursene i andre u-land med større behov for bistand, heter det i pressemeldingen fra det indiske finansministeriet.

Oppfordringen kan forlede en til å tro at India omtrent over natten har ryddet opp i sine formidable fattigdomsproblemer. Det er selvsagt ikke tilfelle. Milliardnasjonen India er hjem for en tredel av verdens fattige. Landet ligger på 127 plass av 175 land som er rangert i FNs Human development index. Analfabetismen blant innbyggerne over 15 år er 42 prosent. Én av fire i befolkningen er underernært.

Men India er mye mer enn nød og elendighet, tiggere og spedalske. Landet har en svulmende middelklasse av minst 250 millioner mennesker, de aller fleste like konsumkåte som velfødde nordmenn, tyskere og amerikanere.

India er også atommakt, kanskje takket være innsmuglet norsk tungtvann. Økonomien blomstrer; bruttonasjonalprodukt er forventet å øke med seks prosent i år. Landet har valutareserver på 600 milliarder kroner. Eksporten økte med 19,2 prosent i 2002, bare konkurrenten Kina kan dunke sterkere tall i bordet. Samtidig gyver man løs på tilbakebetalingen av egen gjeldsbyrde.

Moralsk kritikkverdig?

Og nå erklærer altså India at landet selv akter å bli en viktig bidragsyter til andre fattige land i verden. Egen gjeldsletteplan for de minst utviklede landene er rett rundt hjørnet. Afghanistan har alt fått 800 millioner kroner.

India forsøker altså å fremstå med høy humanitær profil utad. Umiddelbart virker det paradoksalt, når virkeligheten på hjemmebane er at man ikke makter å brødfø eller skaffe husly til flere titalls millioner innbyggere.

Men er dette en moralsk kritikkverdig prioritering? Nei, mener India-ekspert Arild Engelsen Ruud ved Senter for utvikling og miljø.

— India bruker bistand akkurat på samme måte som USA, og Norge, for å markere seg politisk. Å kritisere India for å bruke bistand til å posisjonere seg som en stormakt, er å skyte seg selv i foten. Hvis Norge var mest opptatt av å gi penger der de trengs mest, er det vanskelig å forstå de enorme bidragene til for eksempel Irak og Bosnia, sier Engelsen Ruud til Bistandsaktuelt.

Ikke politisk korrekt

Nå skal vi ikke overdrive betydningen av den norske bistanden til stormakten India. Den har gradvis skrumpet inn etter 1990 da det stille og rolig ble besluttet å avvikle India som hovedsamarbeidsland. Det skjedde uten at noen pressgrupper, organisasjoner eller tunge bistandsaktører sto opp og kjempet for at landet skulle beholde sin del av potten. Med solidaritetsmiljøet og et vell av grasrotorganisasjoner som politiske pådrivere, vant sandinistene i Nicaragua og anti-apartheid-bevegelsen i Sør-Afrika kampen om opinionen og bistandskronene.

Det er lett å spore ånden fra Mahatma Gandhi og landsfader Jawaharlal Nehrus nasjonale politiske visjoner i Indias kunngjøring om stans i mottaket av statlige bistand. Å beskylde indiske makthavere for å stå med luen i hånden og trygle om milde gaver fra rike land, er hinsides enhver historisk og politisk realitet. Mer eller mindre arrogante moralprekener fra vestlige donorland pleier dessuten å virke ekstra sterkt mot sin hensikt i India.

Takk for sist?

Derfor spekuleres det i om de indiske atomprøvesprengningene i 1998 var den utløsende faktor for den ferske avgjørelsen om å si nei til bistand fra en rekke land. I protest mot prøvesprengningene valgte mange giverland, deriblant Norge, å fryse det meste av bistanden til India for en periode.

— Presset fra giverlandene skapte så mye adrenalin hos den indiske regjeringen at den bestemte seg for å redusere avhengigheten av internasjonal bistand, sier politisk kommentator Sanjaya Baru i den indiske avisen Financial Express.

Men makthaverne i India er ikke mer egenrådige enn at det trolig også ligger strategiske og storpolitiske overveielser innbakt i den uventete avgjørelsen. For slett ikke alle stater er vist døren. Diplomatisk viktige land som Storbritannia, USA og Japan er beholdt som givere. Nederland derimot, som er en større bidragsyter enn USA, er ikke lenger ønsket som donor. Hvorfor? I diplomatiske kretser peker man på Indias ønske om fast plass i FNs sikkerhetsråd. Da er amerikanere og briter viktigere enn nordmenn, dansker og nederlendere.

«Mister fotfeste»

De 22 giverlandene som er bedt om å kutte ut bistanden, bidrar med omtrent en tredel av den totale bistandspotten til India. I sum utgjør bistanden seks prosent av det indiske statsbudsjettet, og andelen vil trolig synke omvendt proporsjonalt med det økonomiske oppsvinget. Til sammenlikning beløper giverbidragene i noen afrikanske land seg til over halvparten av statens inntekter. For Norges engasjement i India er det uansett snakk om en pølse i slaktetiden. Årets norske stat-til-stat-bistand er på 39 millioner kroner, mindre enn én promille av den samlede utviklingshjelp til landet.

Så bør ikke Norge applaudere Indias historiske beslutning? India-kjenner Arild Engelsen Ruud er slett ikke sikker. - At India nå sier nei til denne bistanden er langt mer alvorlig for Norge, fordi vi nå mister et av våre viktigste fotfester i landet, mener han.