Videre til Herand og Utne. Med ferje til Kvandal og tilbake til Norheimsund.

En vakker tur i all slags vær, men søndagen var spesiell fordi når solen skinner og temperaturen ligger på hudens overflatetemperatursnivå, er det en opplevelse for både kropp og sjel å være i Hardanger.

Når en kjører bil i slikt vær, stiger behovet for en avkjøling. Etter å ha vandret på steinhellegangene på Sollesnes, ville vi derfor se etter en passende strand som kunne egne seg til nedsenking av legemer i vann.

Etter en liten stund kom vi fram til et innbydende landskap – også for bading. Vi så etter en vei ned mot sjøen og fant en sådan der det også sto et skilt til Hardanger Gjestegård. Det kunne kanskje bli en liten lunch etter dukkerten også...

Vi kjørte ned og parkerte bak noen naust ( ikke ved selve Gjestegården) og tok ut håndkle og badesaker for ungene.

Men knapt nede på stranda ble vi ropt tilbake av en utrivelig stemme. Vi fikk beskjed om å pelle oss vekk, for det var de som hadde laget stranden ( med god hjelp fra Vår Herre, vil jeg tro), og den var privat og forbeholdt gjestene på Gjesteheimen! (Det fantes ikke et menneske på stranden eller i nærheten).

Vi forsøkte oss med henvisning til strandlov og lov om fri ferdsel, men ble bryskt avvist med at disse lovene ikke gjaldt her!

Vi kunne selvsagt ha blitt sittende på stranden til lensmannen kom og tok oss, men valgte heller å bøye av – dagen og naturen for øvrig var for vakker til å ødelegges av et bad på Hardanger Gjestegårds private steinsamling på stranden med tilhørende privat brevann i fjorden.

Vi kjørte derfor opp (den offentlige) veien til riksvegen og kjørte lenger inn i fjorden til vi kom til en meget hyggelig campingplass m. badeplass. Der ble vi tatt godt imot og nøt så vel strand, vann og stedets plommer og moreller.

Hvis Hardanger Gjestegård er modell for visse statsråders utspill med hensyn til privatisering av skaperverket, blir kanskje enkelte strandbaroner rikere, men Norge blir fattigere.

Av Erling Dahl jr.