Av Ingunn Alver,

leder Utdanningsforbundet Hordaland

Jeg er enig med Larsen i at protestene er for lavmælte. Det betyr ikke at folk er enige i den politikken som føres.

Den såkalte Kvalitetsreformen for høyere utdanning, er et ledd i regjeringen sin ustoppelige kamp for å legge hele offentlig sektor åpen for markedet. I fjor uttalte Kristin Clemet til studentenes avis i Oslo — Universitas - at studentene gjerne måtte studere i 30 år for hennes del, men at hun ikke gadd å betale gildet. Slik snakker en statsråd for forskning og høyere utdanning når hun henvender seg til en kjerneinstitusjon på sitt felt. Det går tydelig frem av intervjuet at hun bryr seg lite om hva institusjonen fylles av - bare den går med overskudd.

Samme uke som Clemet lot seg intervjue av Universitas hadde Universitetet i Oslo besøk av en av USAs fremste forskningsjournalister, Daniel Greenberg. Han tegnet et bilde av tilstanden i amerikansk forskning som et resultat av samme type reformer som vi ser i Norge: Ledelsesmodeller fra næringslivet, vridning mot det som «lønner seg», mens samfunnsfag og humaniora lever et marginalisert liv. Kunnskap er noe som kan selges.

I Norge har man tatt flere viktige steg på veien mot «Bedriftsuniversitetet». Universitetets høyeste organ, Kollegiet, er omdøpt til Universitetsstyret, de vitenskapelig ansatte er kommet i et klart mindretall, eksterne medlemmer fra det private næringsliv er kommet inn. Universitetene omdannes til rene produksjonsbedrifter, de vitenskapelig ansatte til vareprodusenter, studentene til kunder. Forskning og fag som oppnår dårlig søkning (les etterspørsel), blir straffet med nedprioritering eller avvikling. Pengene skal følge studentene (les brukerne), og det er neppe tvil om de vil gå dit etterspørselen er størst og utsiktene til inntjening best.

Clemets syn på forskning kommer også tydelig til syne i måten hun selv anvender den på. I hennes fremstillinger av tilstanden i norske grunn- og videregående skoler, blir «forskning» holdt frem som bevis på hovedpostulatene: Skolen har rekordstor ressursinnsats, men fremskaffer middelmådige resultater. En rapport med den ironiske tittel «Skolen vet best» bryter konsekvent med alle regler for bruk av forskningsresultat. Dette er et stort, offentlig dokument som presenterer og analyserer forskning, men er uten forfatter. Statsråden har skrevet forordet. Referanselisten viser at 91 prosent er utenlandske forskere, de amerikanske dominerer. Professor i pedagogikk, Peder Haug, har gjennomgått referansene og gruppert dem. Over 80 prosent av dem handler om 1) skoleprestasjoner 2) sammenhengen mellom økonomi og prestasjoner og 3) fritt skolevalg og konkurranse mellom skoler. Han konkluderer med at dette er et godt eksempel på hvordan forskning kan nyttes for å legitimere en politikk der hensynet til politikken går foran det forskningen har å si.

Det er utrolig viktig at motstanden mot det politiske råkjøret vi er vitne til i Norge blir tydeligere og sterkere. Vi må ikke finne oss i at alt gjøres til varer på markedet.

Universitetene og høyskolene i Norge må fortsatt være vår kulturs fremste utviklere av uavhengig og kritisk tenkning - og ikke reduseres til vareprodusenter!