Året før var tallene 21.506 skader og 3482 sykdomstilfeller. En antar at underrapporteringen er stor. Kostnadene for samfunnet knyttet til arbeidslivet beløper seg i alle fall til 40 milliarder. Hva skader og ulykker koster virksomhetene vet de bare selv — eller er det kanskje noe av problemet - at virksomhetene ikke har tatt seg bryet med å finnet ut hva ulykkene koster, men regner det som en del av de faste kostnadene?

I tillegg kommer de personlige lidelsene for dem som blir skadet, og virkningene i familiene. Særlig er disse virkningene store når ulykkene i arbeidslivet enten fører til død eller til invalidisering.

Så langt i år har Arbeidstilsynet 8.distrikt (dekker det meste av Hordaland og Sogn og Fjordane) mottatt nærmere 90 meldinger om ulykker. Av disse er det også noen dødsulykker. Trenden fra de foregående årene ser altså ikke ut til å være endret.

De viktigste årsakene til ulykker er at arbeidstakerne blir truffet av fallende gjenstander - støtskader, at arbeidstakerne faller fra usikrede høyder eller glir på glatt underlag, eller at de blir lemlestet av skarpe/spisse gjenstander (sagblad, stanseverktøy og lignende).

De aller fleste virksomheter er i dag godt kjent med de lover og forskrifter som gjelder i forbindelse med bruk og sikring både av maskiner, redskap og verktøy. Og de vet utmerket godt hvilke sikkerhetstiltak som kreves i forbindelse med arbeid i høyden. Dette gjelder både arbeidstakere og arbeidsgivere. Likevel er altså stadig vekk stillasene ikke sikret, arbeid på tak forgår uten bruk av sele, man spaserer i anleggsområdene uten hjelm, kjører truck uten å ha fått opplæring og bruker båndsagene uten at de er tilstrekkelig sikret.

Spørsmålet blir da - hvorfor? Hva ligger bak at verken arbeidsgiverne eller arbeidstakerne ser ut til å ta risikoen for at uhell kan skje på alvor?

Er det vår menneskelige natur som ligger bak - av typen «det har jo gått bra før ...» og «jeg skulle bare …»? Eller er det «kulturen» i arbeidslivet som er slik at prosedyrer og sikkerhetsrutiner er noe som blir vist fram når inspektørene fra arbeidstilsynet kommer, for deretter å bli lagt ned i skuffen?

Kan det være at dagen hektiske økonomi med knappe marginer og frister, forleder virksomhetene og kanskje først og fremst ledelsen til å la hensynet til sikkerhet og helse vike til fordel for kortsiktig gevinst? Sannsynligvis er det en kombinasjon.

Det finnes et utall hjelpemidler, konsulenter og bedriftshelsetjeneste som sammen med virksomhetene har vært og er behjelpelig med å finne fram til gode rutiner for å hindre ulykker. Og mange virksomheter er selvsagt svært flinke. Men altså dør og skades det fortsatt altfor mange - hjelpemidler og konsulenter til tross.

Det er ledelsen sitt ansvar å sørge for at rutiner følges og opplæring blir gitt. Men det er og ledelsen sitt ansvar å dyrke en kultur der helse og sikkerhet blir tatt på alvor. Kulturen må være slik at ingen arbeidstaker føler seg presset til å ta sjanser som setter liv og helse i fare.

Det burde òg være et ansvar for kontraktører og byggherrer at en aldri godtok anbud som ikke hadde kalkulert klart og tydelig med både tid og penger til å kunne sette i verk nødvendige tiltak for å sikre arbeidstakernes liv og helse i gjennomføringen av et prosjekt.

Så lenge det finnes et jobbmarked for «fuskere» som presser anbudsprisene på bekostning av HMS, bidrar dette til å redusere effekten av det skadeforbyggende arbeidet som blir gjort i andre sammenhenger.

Arbeidsformenn må også ta sitt ansvar alvorlig - og avvise alle arbeidstakere som ikke bruker personlig verneutstyr, eller lar være å følge gjeldende rutine.

I en diskusjon om årsak og virkning i forhold til spørsmålet om arbeidsulykker og skader, er det fort gjort å legge skylden helt og holdent på den enkelte arbeidstaker som ikke tok på seg hjelm eller sele. Men tingenes tilstand vil neppe bedre seg nevneverdig før vi setter fokus på de bakenforliggende grunnene. Dette handler om bedriftskultur og økonomi - og det er ledelsens ansvar.

Hvis kostndene med arbeidet med HMS ble kalkulert inn i anbudene, ville en sikkert raskt oppdage at det koster samfunnet og virksomhetene mindre å forbygge enn å reparere. Så lenge kostnadene med å forbygge ikke blir synliggjort, og kostndene med å reparere belastes samfunnet - er det fort gjort for den ansvarlige ledelse å trekke på skuldrene og la den enkelte arbeidstaker ta ansvaret.