kronikk

Odd Nordhaug

FOR EN SOM for tiden bor i utlandet, er det interessant å observere at Norge siden OL 1994 aldri har fått så stor oppmerksomhet som landet nå har fått på grunn av den regjeringsautoriserte ulvejakten. I motsetning til for sju år siden, er det nå en entydig negativ reklame som oppnås. Mens vi i 1994 altså kunne glede oss over en fantastisk profilering av landet, kan vi nå gremme oss over en latterliggjøring av land og folk. Men gjør vi det? Neppe.

HVA ER ÅRSAKEN TIL DET? Den synes å ligge i noe så komisk som at en kunstig importert og usedvanlig skrøpelig sauerase på mystisk vis har glidd inn som en del av den norske nasjonale mytologi. En sauerase som både i forhold til naturen den slippes fritt ut i mange steder og de rovdyr som måtte finnes, er elendig fysisk utstyrt. En rase som i motsetning til opprinnelig norsk villsau klarer seg dårlig enten det finnes rovdyr omkring den eller ikke. Et dyr som aldri skulle vært plassert i norsk natur, iallfall ikke på farlige utmarksbeiter.

HVERT ÅR DREPES over 130.000 sauer i Norge. Av disse tar ulven noen få hundre, og det er opplyst at omkring 110.000 sauer årlig «forsvinner», som vi av en eller annen grunn velger å kalle det. Istedenfor for å si drepes – og drepes av mennesker, som de jo indirekte blir. Personer som ikke skjøtter sin tilsynsplikt, som ikke ønsker å bruke midler på å gjete sauen eller beskytte den på annen måte. De aller fleste er folk som har fulltidsjobber og koser seg med saueholdet som en hobby på si. I mange tilfelle en blodig fritidssyssel. Det er bare det at det eneste blodet vi stort sett får se, er det blodet deltidssauebøndene selv regisserer fremvisningen av.

FOR EN DRØY MÅNED SIDEN viste Dagsrevyen en video av en fortsatt levende sau som hadde fått halve ansiktet bitt vekk. Vedkommende som filmet dette, må ha hatt et ærend. Normalt tenkende mennesker ville ha avlivet dyret på stedet. Men i dette tilfellet ble det filmet i flere minutter. For at norske TV-journalister deretter ukritisk kunne vise det frem. Godt fjernsyn? Parallelt med fremvisningen av den groteske «dyresnuff»-videoen ble direktør Liven i Statens dyrehelsetilsyn intervjuet. Ille berørt som han var av det han så, ilte han straks til med å si at rovdyr og sau må skilles, de kan ikke være i samme område. Plutselig ble Statens dyreverntilsyn interessert i sauens plager. Det vil si, ikke de store plagene som svært mange av de 110.000 «forsvunne» sauer har. Nei, for de kan vi jo ikke se. Ikke engang fra kontorvinduene i Dyrehelsetilsynet. For det kommer ingen saueeiere til NRK eller TV 2 med videoer som viser pinslene til sauer som har gått utfor stup, satt seg fast i terrenget eller gått i gjerder. Som i levende live får øyne og annet hakket vekk av fugler. Og langt viktigere: Verken NRK eller avisene gjør noe forsøk på å dokumentere denne siden av saken. Samtidig er vi blitt overdynget av bilder av sauer og jakthunder ulven har tatt? Det eneste hederlige unntaket så langt er TV 2 som viste bilder av sauer (tatt av Fylkesmannen i Buskerud) som er blitt seigpint ute i naturen fordi bøndene ikke fører tilsyn med dem.

I HVILKET SIVILISERT LAND VILLE mediene snudd ryggen til og neglisjert en gigantisk, statsfinansiert dyremishandling i en slik skala som det norske saueholdet representerer? Det finnes neppe noe verre på verdensbasis, når man tar antallet «forsvunne» dyr i betraktning. Og hvor er Dyrebeskyttelsen, er de bare opptatt av burhøns, blårev og villkatter? Er det fordi vi ikke kan se de hundretusen sauers lidelser at vi ikke bryr oss om dem? Og hvor har Dyrehelsetilsynet vært i alle år forut for at noen ulver tok seg over grensen? Hva har de gjort for å stoppe de kolossale sauepinslene ingen rovdyr har vært i nærheten av å forårsake? Hvorfor innfører man ikke regler om at sau skal inngjerdes eller gjetes? Fordi noen få bønder da må skifte jobb, slik det i dag er helt vanlig for store deler av den øvrige befolkning?

DET NORSKE SAUEHOLDET er en nasjonal skam enten man trekker inn ulven eller ikke. Men det store spørsmålet er dette: Våger norske medier i det hele tatt å kaste lys over dette barbariske dyreholdet? Våger de å utfordre den norske nasjonalmyten om den frie, sterke bonde som til de små bjellers klang bringer sine kreaturer til fjells i den rene, men akk så blodige, norske luft. For verken hobbybonden eller kunnskap om det sterkt subsidierte fårekjøttet har noen plass i vår nasjonalmytologi. Da dyrker vi heller en salig blanding av hykleri og hysteri. Vi fordømmer tyrefekting, revejakt, hundekamper og brutale dyretransporter i Europa. Mens 300 sauer «forsvinner» i vårt eget land hver dag om vi regner over hele året. Tolv per time. Vi utpeker ulven til hovedfiende, et dyr som i løpet av ett år tar like mange sauer som bøndene «mister» på et par-tre dager. Er det underlig at man i utlandet ser på oss som forrykte og barbariske mennesker? Er det vrengebildet av vikingene vi skal leve av i fremtiden?

NASJONALMYTEN ble gjennom ulveslaktingen ytterligere styrket av de ufattelig smakløse bildene av den statsautoriserte sjefsslakteren i sin paramilitære kamuflasjedrakt ved siden av ulvelikene. Bilder som gikk verden rundt og ga enda et strålende bidrag til Norges-reklamen. Formodentlig fordi han og hans foresatte ikke engang hadde tenkt tanken på at dette var å provosere både mange nordmenn og ikke minst utlendinger på en totalt unødvendig måte. Ekstra ille er det da å tenke på at hans foresatte er Miljøverndepartementet og dermed den norske regjeringen. Mediestrategien var åpenbart totalt fraværende. Mange næringer og bedrifter skal dessverre måtte oppleve det tyngre å drive med norske eksportframstøt i årene som kommer.

KANSKJE BURDE det norske folk og politikerne nå stikke fingeren i jorden og innse at Norge ikke er et land som lever av hvalfangst, selfangst, brutalt sauehold og pelsdyrhold. Og heller aldri har gjort det. Dette er ytterst marginal næringsvirksomhet og i stor grad tungt subsidierte aktiviteter. Vi bør tenke over hva prisen er for å holde fast ved nasjonalmytologiske overleveringer om den stolte, frie nordmann i kamp med natur og rovdyr. En ting er at folk i utlandet, inklusive våre naboland, ler av oss. Det kan vi alltids tåle hvis det ikke blir en varig tilstand. En annen sak er hva dette kan komme til å koste oss i en tid der forbrukere er i ferd med å utvikle en sterk etisk bevissthet. Færre og færre ønsker å kjøpe barnearbeid, forurensning, ulvedrap eller dyretortur. Zoologi-professor Harald Kryvis tanke om en boikott av norsk fårekjøtt er således helt i pakt med den økte forbrukerbevisstheten vi nå ser vokse fram.

Ulven er slaktet, tolv sauer drepes i timen gjennom et barbarisk dyrehold og OL-effekten er dessverre også effektivt henrettet. Av norske myndigheter.

EN KUNSTIG importert og usedvanlig skrøpelig sauerase har på mystisk vis glidd inn som en del av den norske nasjonale mytologi. En sauerase som både i forhold til naturen den slippes fritt ut i mange steder og de rovdyr som måtte finnes, er elendig fysisk utstyrt. ARKIVFOTO: ODD MEHUS