1. mars kommer leder for Arbeiderpartiet i Bergen, Sigurd Grytten, med et tilsvar til mitt innlegg 19.2., hvor jeg bl.a. understreket at det er ledelsens plikt å sørge for at saksbehandlingen er i henhold til partiets vedtekter, slik at det ikke kan reises kritikk mot behandlingsmåten.

Grytten skriver bl.a.: «Rambøl har i en rekke saker kritisert saksbehandlingen i Arbeiderpartiet i Bergen, enten det nå gjelder styret eller bystyregruppen som har gjort et vedtak. Det tilbakevendende argument er at en sak skulle ha vært behandlet i lagene og representantskapet først. Denne argumentasjonen kommer i de tilfeller når Rambøl er uenig i et vedtak, men ikke når han er enig. Jeg skal ikke forfølge motivene for dette, men gå inn på de faktiske organisatoriske forhold.»

Dette forteller med all tydelighet at Grytten har gitt opp å argumentere, isteden trekker han mine motiver i tvil. Dette er grove beskyldninger, som jeg forventer at Grytten dokumenter. Jeg forventer at Grytten dokumenterer i hvilke saker jeg har brukt vikarierende argumentasjon – og hvilke saker hvor jeg ikke har reist kritikk mot saksbehandlingen fordi jeg har vært enig i vedtaket. Dersom ikke Grytten vil fremstå som direkte usaklig, må han dokumentere sin påstander – eller trekke dem tilbake.

Eilert Jahn Lohne viste i et særdeles klargjørende innlegg 2.3. mangelen på logisk sammenheng i Gryttens kronikk.

Det har neppe noen hensikt å diskutere sakene videre med Grytten når han nå har beveget seg ned på et nivå hvor han ser seg mer tjent med å trekke motdebattanters motiver i tvil, enn å gå inn i en reell argumentasjon.

Det må derfor bare konstateres at Grytten, i motsetning til undertegnede, mener at når bystyregruppen inngår en avtale om budsjett og økonomiplan som innbærer klare brudd på partiets program, så er dette ikke en sak av prinsipiell betydning, som i henhold til partiets vedtekter skal fremlegges for representantskapet.

Grytten mener at kandidater til verv i Arbeiderpartiet bør lanseres i pressen. Også lansering av kandidater som i realiteten betyr at prosessen i partiet stopper opp, bør skje i pressen.

Etter Gryttens mening var det å lansere Anne-Grete Strøm-Erichsen som ordførerkandidat, lenge før nominasjonsprosessen har startet, og samtidig kreve den sittende gruppeleders avgang, helt ok. For undertegnede er dette fortsatt ukultur, og var et dolkestøt i ryggen på den som da var gruppeleder.

Grytten avslutter med å trekke paralleller mellom dagens avisdebatt mellom han og undertegnede – og uenigheten i Labour, som ifølge Grytten la grunnen for 18 år med Margaret Thatcher. Grytten vil avslutte debatten med undertegnede fordi han ikke vil bidra til en tilsvarende maktovertakelse i Norge.

For egen del må jeg innrømme at jeg ikke makter å sette denne diskusjonen inn i en så skjellsettende historisk ramme. Jeg har en følelse av at Grytten her overvurder, i hvert fall undertegnedes – ja, kanskje endog sin egen – historiske betydning.

Det er imidlertid et godt forsett når Grytten sier at han vil legge til side en praksis som kan skape splid i Arbeiderpartiet i Bergen. Som partileder har han her et særlig ansvar. Det er imidlertid viktig at man ikke forveksler «ro i partiet» med det å feie problemer under teppet.

Grytten bør nå foreta et «dypdykk» i noen av de sakene det har vært en viss konflikt om i Arbeiderpartiet i Bergen de siste 6-7månedene – og ikke minst bør han ta for seg sin egen rolle i disse saken. Som eksempler på saker han bør se nærmere på kan nevnes:

Hans oppførsel som partileder i nominasjonsprosessen, da hans støttespillere i AUF truet med å boikotte valgkampen fordi Grytten ikke var foreslått på sikker plass, en boikott Grytten ikke tok avstand fra. Det hele endte som kjent med at Grytten måtte trekke seg fra listen.

Han opptrenden i forhold til Bergens-partiets utmelding av AOF – en handling som satte partiet i et merkelig lys i forholdt til resten av arbeiderbevegelsen i Bergen, og som nå årsmøtet omgjorde.

Siden Grytten legger vekt på den kommende valgkamp, bør han også se på sitt utspill mot å gjenvelge Ranveig Frøiland som leder i Hordaland arbeiderparti. Grytten må gjerne hevde at dette var et utspill for Trond Tystad, ikke mot Frøiland, men partistyret gikk altså ut dagen etter at Frøiland sa klart fra om at hun tok gjenvalg. Den politiske effekt ville vært en svekking av partiets førstekandidat.

At partistyrets vedtak i tillegg var «hemmelig», med sperrefrist til etter den dato partistyret trodde var lagenes frist til å komme med forslag, bidro heller ikke til «den store roen» i partiet.

Når pressens spørrerunde til lokallagslederne også tydet på at Bergens-partiet var delt i synet på lederspørsmålet i Hordalands-partiet, er det ikke overraskende at Grytten, ifølge et intervju, måtte bruke helgen til å ringe rundt til partilagslederne for å forklare sin politikk.

Det vitner ikke nettopp om solid lederskap dersom målet var å vinne frem med en kandidat fra Bergen. Men forhåpentligvis ble det da klart, også for Grytten, at det er viktig å samle «troppene før man går i krigen» – og at man som leder har et spesielt ansvar for å få til en slik samling.

Enhver kan selv vurdere Gryttens bidrag så langt.

Odd E. Rambøl