debattAv Sigurd Grytten,leder i Ap i Bergen

Hans interesse for dette temaet må være betydelig da han har skrevet en rekke leserbrev og kronikker om temaet. Jeg mener for min del at dette er spørsmål som best diskuteres internt. Vi bør heller bruke kreftene på å markedsføre politikken vår, men på dette punktet er vi åpenbart meget uenig. Når jeg nå velger å svare Rambøl, så skyldes det at vi er kommet til et punkt hvor det er blitt helt nødvendig å gi et mer korrekt bilde av de forhold Rambøl beskriver.

I min åpningstale til årsmøtet til Arbeiderpartiet i Bergen foreslo jeg tre organisatoriske prinsipper:

1. Ikke bruk vikarierende argumenter. Vær ærlig i argumentasjonen. Det er en forutsetning enhver konstruktiv debatt, for hvis ikke de reelle argumentene møtes, så kommer vi ikke videre.

2. Respekter de fullmaktene organisasjonen har gitt våre ulike organer. Er du uenig i et vedtak bystyregruppen eller styret har gjort, så må man si det. Ikke si at det har skjedd et organisatorisk overtramp. Går du på et nederlag i representantskapet, så lev med det, ikke si at saken ikke har vært godt nok behandlet i lagene. Styret, bystyregruppen og representantskapet har rett til å gjøre vedtak som ikke alle er enige i. Det må faktisk skje en gang iblant.

3. Velger du å delta i en debatt i mediene, så bruk politiske argumenter, ikke personkarakteristikker. Personangrep i mediene skader oss, men vi tåler politiske debatter.

Disse prinsippene var også utgangspunktet for den kommentaren jeg ga til BT 10. februar. Jeg mente, og mener, at kronikken til Rambøl var god fordi den tok utgangspunkt i organisatoriske prinsipper, og ikke et bestemt ståsted i en debatt. Selv om jeg i kronikken ble rammet av kritikk fra Rambøl, så jeg ikke noe poeng i å peke på forhold hvor Rambøl slo seg selv på munnen. Det ville ikke bidra til en konstruktiv debatt. Rambøl har tydeligvis ikke noe ønske om å følge en slik linje da han prompte vier et helt leserinnlegg til undertegnede, med enda flere påstander og beskyldninger. Det blir derfor dessverre nødvendig å svare på disse påstandene og beskyldningene.

Rambøl har i en rekke saker kritisert saksbehandlingen i Arbeiderpartiet i Bergen, enten det nå gjelder styret eller bystyregruppen som har gjort et vedtak. Det tilbakevendende argument er at en sak skulle ha vært behandlet i lagene og representantskapet først. Denne argumentasjonsrekken kommer i de tilfeller når Rambøl er uenig i et vedtak, men ikke når han er enig. Jeg skal ikke forfølge motivet for dette, men gå inn på de faktiske organisatoriske forhold.

Alle parter er tjent med en grundig organisatorisk behandling av politiske og organisatoriske spørsmål. Det sikrer bred deltakelse og et godt organisasjonsdemokrati, i tillegg får partiets tillitsvalgte ryggdekning for de standpunkt en kommer frem til. Dette er alle enige om, men det er langt fra dette prinsippet til å mene at en sak, som ikke har vært behandlet i representantskapet og lagene, ikke har vært behandlet korrekt.

Rambøl skriver: «Kan det reises kritikk av prosessen frem til en beslutning, har ikke ledelsen gjort en god nok jobb. Punktum!» Med andre ord dersom Odd Rambøl mener det kan reises kritikk av prosessen frem til en beslutning, så har ikke ledelsen gjort en god nok jobb. Dette er en feilslutning. Kritikk kan ikke alene være ensbetydende med at det har skjedd en feil.

Når vi velger bystyregruppen på et nominasjonsmøte eller styret på et årsmøte, så gir vi samtidig de samme fullmaktene til å gjøre beslutninger i politiske og organisatoriske saker hvor de er tillagt beslutningsmyndighet. Dette står også klart i vedtektene som slår fast myndighetsområdet til representantskapet: «Representantskapet tar beslutning i alle saker som ikke er tillagt styret eller bystyregruppen.» Vedtektene slår med andre ord fast at bystyregruppen og styret et tillagt fullmakter fra organisasjonen. Unntaket er saker av større prinsipiell karakter som skal fremlegges representantskapet.

Denne vedtekten brukes flittig når en er uenig i vedtaket. Saken blir da umiddelbart av prinsipiell karakter. Hva som er en prinsipiell sak er og blir et tolkningsspørsmål.

Det er i utgangspunktet bystyregruppen og styret som i hvert enkelt tilfelle må vurdere om en sak er av prinsipiell karakter eller ikke, men terskelen for å ta en sak opp i representantskapet er meget lav. Det er derfor fullt mulig å kreve en sak fremlagt representantskapet eller stille et begrunnet spørsmål til bystyregruppen. Rambøl benyttet seg av denne muligheten sist i forbindelse med budsjettavtalen i høst. Han varslet i forkant av møtet i representantskapet bråk om avtalen i BT, men bråket uteble.

Rambøl har vært opptatt av «ukulturen» med lansering av kandidater i mediene, hvor han har vist til lanseringen av Ranveig Frøiland som fylkesleder, av Grete Knudsen som sentralstyremedlem, Anne-Grete Strøm-Erichsen som ordførerkandidat og senest Trond Tystad som fylkesleder.

Rambøl er ikke kategorisk imot lansering av kandidater i mediene. «Her må det utvises politisk skjønn,» skriver Rambøl.

Jeg forstår han dit hen at det er dårlig politisk skjønn å lansere en frontfigur, mens det er i orden å lansere et vanlig partimedlem.

Et eksempel på godt politisk skjønn er nok Harry Hansen sin lansering av Odd Rambøl som fylkeslagsleder i BT 30. januar 1997. Det «vanlige» partimedlem Odd Rambøl var da medlem av formannskapet, bystyret og fraksjonsleder for partiets gruppe i hovedutvalg for byutvikling, han hadde tidligere vært leder av Arbeiderpartiet i Bergen.

Jeg mener ikke det er noe tegn på ukultur at navn tidlig blir kjent i pressen, det er en helt naturlig følge av en mer pågående og oppsøkende presse. Jeg ser ikke at det vil være en bedre kultur at pressen skriver «etter det vi kjenner til vil N bli ett meget aktuelt navn», fremfor at noen står åpent frem med sin kandidat. Jeg mener derfor, for min del, at Harry Hansen ikke var en del av noen ukultur da han lanserte Rambøl.

Ett annet forhold Rambøl har vært opptatt av er styrets innstilling til partistyret i Hordaland Arbeiderparti, hvor han peker på at styrets kandidater ikke er foreslått av et eneste lag. Det er riktig, men han unnlater å nevne at det var meget få lag som innstilte på andre enn leder. De få innstillingene som kom, pekte heller ikke i noen entydig retning. Spørsmålet er hva som er mest demokratisk. Skal en håndfull lag diktere styrets innstilling, eller skal styret i en slik situasjon kunne gjøre en helhetsvurdering av sin innstilling?

Det som er helt sikkert er at i tilfeller hvor styret er forelagt innstillinger fra et representativt utvalg av lag, så har lagenes innstillinger vært helt avgjørende. At det kom få innstillinger på medlemmer til fylkesstyret, er heller ikke noe nytt. Praksis har vært at det har vært partistyret som har innstilt til partistyret i Hordaland Arbeiderparti. Det var det også da Rambøl var leder.

Partistyret har imidlertid signalisert, på bakgrunn av de innvendinger som er reist mot denne praksisen, at vi til neste år vil sette en egen tidsfrist for innstillinger fra lagene til fylkesstyret, slik at disse kan tas med i styrets vurdering før fristen for innstillinger fra kommunepartiene går ut. Det bør også nevnes at et klart flertall av lagene som avga innstilling, støttet styrets lederkandidat.

Til slutt trekker Rambøl frem min argumentasjon for Heidi Havelin på årsmøtet til Arbeiderpartiet i Bergen, hvor jeg påpekte at hun hadde et klart flertall av innstillingene. Han mener at min argumentasjon var vikarierende da styrets kandidater til fylkesstyret ikke var foreslått av noen lag.

Dette er ikke sammenliknbart da langt flere lag hadde innstilt til styret i Arbeiderpartiet i Bergen, noe som gir et helt annet beslutningsgrunnlag. Det kan heller ikke gjøres til et argument hvor mange av innstillingene som var fra AUF. Dette spørsmålet fikk partistyret avklart hos DnA sentralt, hvor svaret var meget klart: AUF-lagene skal regnes med på lik linje med partilagene. Dette prinsippet gjelder også i forhold til representasjon i Arbeiderpartiet i Bergen.

Med dette er debatten i offentligheten, om dette temaet, for min del avsluttet. Jeg har bedre ting å gjøre enn å drive avispolemikk med Odd Rambøl om Arbeiderpartiet i Bergen. Kreftene må nå rettes inn mot langt viktigere oppgaver.

Til høsten står landet ovenfor et meget viktig valg. Skal fellesskapsløsninger og solidaritet fortsatt kjennetegne vårt samfunn, eller skal vi ha et samfunn hvor Frp sin grenseløse egoisme skal råde?

Interne stridigheter og manglende evne til fornyelse i Labour ryddet grunnet for Thatcher sin mørkeblå liberalisme i 18 år. Jeg vil arbeide for Arbeiderpartiet ikke skal falle i den samme fellen. Det fortjener også våre velgere.